Pengejungelen
Studentpolitikerne skal være veivisende kjentfolk i villniset av lover og regler, men har endt opp med å lede studentforeninger som søker støtte på ville veier.
Studentforeningene kan tydeligvis ikke forvente likebehandling når prinsippene det styres etter, varierer etter hvilke styremedlemmer som møter
Velferdstinget (VT) bryter eget regelverk og Kulturstyret fatter to motstridende prinsipptolkninger av sitt reglement på to etterfølgende møter. Dermed har studentpolitikerne gitt fødsel til et kaos som ikke tjener noen, og som skaper forvirring blant alle som må forholde seg til vedtakene.
Velferdstingets tildelingskriterier for studentmedier sier blant annet at «studentmediet [må] ha som formål å levere en politisk uavhengig dekning av nyheter og informasjon fra nasjonal utdanningspolitikk, egne læresteder, Studentsamskipnaden i Oslo og om studentkulturelle aktiviteter.»
Tidsskriftet Argument skriver saker om alt annet enn det som omfattes av nevnte paragraf. Likevel fikk de støtte av VT. Hvordan vil VT nå argumentere dersom de gir andre søkere avslag med henvisning til kriterier de selv har brutt ved tildelingen til Argument? Likefullt vil Argument naturligvis basere sin drift på at de nå er støtteberettiget, men har et spøkelse hengende over seg når det uttales at det slett ikke er sikkert at de får støtte neste år.
Heller ikke Oslo Kristelige Studentlag bør ha hvilepuls etter sitt møte med studentpolitikerne i Kulturstyret. En prinsipiell tolkning av den såkalte diskrimineringsparagrafen ble reversert som resultat av et fraværende styremedlem. Dette er ikke bare uprofesjonelt, men skaper også en utilbørlig forvirring om hvordan regelverket forvaltes. Vinglingen forsvares med at paragrafen er uklar, men hva hjelper det for søkerne? Studentforeningene kan tydeligvis ikke forvente likebehandling når prinsippene det styres etter, varierer etter hvilke styremedlemmer som møter. Dette har resultert i at foreninger med et konservativt homofilisyn har blitt kastet inn i et rot de ikke fortjener.
Når studentpolitikere deler ut penger, må tredjeparter forholde seg til vedtakene. Disse baserer sin drift på at systemet er noenlunde forutsigbart. Gjennom kriteriene for mediestøtte og VTs praksis på området, skal man vite med stor grad av sikkerhet om en kan forvente støtte eller ikke. Og dersom en får støtte skal man kunne basere seg på å få det også i fremtiden, så lenge kriteriene overholdes.
Likeledes må Kulturstyret tolke uklare paragrafer og anvende samme tolkning konsekvent, slik at berørte studentforeninger kan innrette sin virksomhet etter faste regler og prinsipper. Prinsipielle tolkninger må i stor grad skånes for omkamp, rett og slett for å sikre regeltolkninger som er forutsigbare.
Studentforeninger trenger trygge økonomiske rammer å forholde seg til, og studentpolitikerne har en fordømt plikt til å sikre dem dette. Dagens situasjon er blitt den rake motsetning, der spørsmål om tildeling er blitt like forutsigbart som en Joker-trekning.
