Hår i forskersuppa
Det er på tide å innse at den perfekte verden overhodet ikke er perfekt.
;)
Å ta en kollega i fusk er en drittjobb som er svært lite hyggelig, men noen må gjøre det
Da var det i gang igjen. Det ser ut til å ha havnet et nytt hår i den ellers så fine forskersuppa. Nok en forsker er mistenkt for juks. Professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, er ikke overrasket. Det er heller ikke jeg.
La oss se på realitetene. Vi omgir oss daglig med juks. Mediebransjen er ikke noe unntak, der forekommer det også hårreisende juksing. I Tyskland innrømmet redaktøren for ukebladet «7 Tage» at de pleide å «finne opp» intervjuer med Mette-Marit. Og de som har fulgt med på dekningen av Israels konflikt med Libanon, har sikkert fått med seg at en fotograf for et anerkjent bildebyrå la til ekstra røyk og ekstra raketter for å få mer dramatiske bilder. For ikke å snakke om selgerbransjen. Bilkjøpere kan ikke være trygge, det er fullt mulig bilen har kjørt 100 000 kilometer mer enn telleren faktisk hevder. Og innen idrett har det faktisk blitt så vanlig med juks at nesten ingen lenger lar seg sjokkere når doping avdekkes.
Vi har alle skjelett i skapet. For all del, jeg innrømmer gjerne at jeg også har jukset. Flere ganger. Som liten var jeg en kløpper på å jukse i «vri åtter». Når jeg omsider innså hvor dårlig gjort det var å vinne på uredelige vilkår, sluttet jeg å jukse i kortspillet. Men jeg sluttet ikke automatisk å jukse i andre kortspill av den grunn.
Nå er det riktignok forskjell på å jukse i vri åtter og å jukse i forskning. Men poenget er at når selv en treåring kan jukse i kortspill, blir det naivt å la seg sjokkere av at smarte forskere under tungt press også jukser. Jeg tror en del spiser suppa si med øynene lukket i tro om at den er perfekt. Det kan den umulig være, verden er intet paradis fylt med gull og grønne skoger. Nå som katta er ute av sekken, er det viktigste å se fremover med et kritisk blikk. Alle må innse at i en verden med juks i alt fra privatliv til næringsliv, er det dømt til å være hår i forskersuppa.
Det finnes systemer for å fange opp forskningskrøll, men de fungerer tydeligvis ikke bra nok. På den dagsaktuelle saken var det for eksempel verken systemene eller medforskere som slo alarm, men en student som mente det var noe rart ved tallmaterialet vedkommende fikk fra forskeren.
Enkelte blir overrasket over at én forsker har innrømmet fusk og en annen er mistenkt. Jeg blir på min side sjokkert over at ikke flere forskere er mistenkt og avslørt. Og jeg tror det er forskerne som hovedsakelig må ta grep for å få kontroll på situasjonen. Det er forskerne som har fagkunnskapen, og da er det viktig at nettopp forskerne er gode forbilder i å utøve kilde- og kollegakritikk. Å ta en kollega i fusk er en drittjobb som er svært lite hyggelig, men noen må gjøre det. Sannheten må frem uavhengig av om det medfører avskriving av sosial kvalitet kolleger mellom.
Med det sagt: Jeg håper på minst mulig forskerskandaler fremover, og at den mistenkte forskeren egentlig ikke trikset med tallmaterialet. Men selv om suppa kanskje aldri blir perfekt må man likevel ta seg bryet med å fjerne hårene, og det helst før de havner der. Det hadde vært optimalt om ingen jukset, men sånn er det ikke. Nye hår vil stadig prøve seg.
