Fra neste år kan journalister styre pengestrømmen til ditt lærested.

2006-05-30

Om nøyaktig en måned smeller Universitets- og høgskolerådet (UHR) en rapport i Kunnskapsdepartementets bord. Hensikten er å friste forskere til å skjøtte sin lovpålagte formidlingsplikt bedre, slik at de oppsøker brukere og allmennheten mer. Blant annet gjennom media. Sannsynligvis presenteres modellen i 2007, og den er kontroversiell. Per dags dato arbeider UHR med fem målbare kategorier, blant dem publikasjoner - som aviskronikker og populærvitenskapelige bøker - og medier og direkte formidling. Hvor mye penger hver av kategoriene skal gi, er ikke bestemt. Det avgjør Kunnskapsdepartementet.

Hvordan skal man så veie kronikker mot foredrag på belønningsskålen, og hvordan vektes lærebøker i forhold til deltagelse på Tabloid? Krever ikke lange artikler mer arbeid enn korte, og ti svar til en journalist mer research enn ett? Spesielt med sikte på medieformidling vil modellen skape skjevheter.

Det er nemlig ikke slik at journalister fører rettferdig balanserte lister over hvilken forskers tur det er til å avgi sin ekspertkommentar. Journalister veksler ikke barmhjertig mellom statsviteren Turid fra Høgskolen i Nesna og Janne fra Norges største universitet. Og skal man ha en sexolog, spør man kjendis Bente Træen. Det er heller ikke slik at avisene i god samaritan-ånd rydder sidene for sex for å slippe til en uttørket matematikkprofessors nyeste rapport om partielle differensialligninger.

Med den nye tellekantmodellen risikerer vi at mediemagnetiske fagfelt tiltrekker seg mer penger enn andre. Og for en forsker på en fattig institusjon vil overskriftspotensielle prosjekter friste mer enn forskning hun vet journalister vil overse. I forbindelse med UHRs arbeid frykter forskere nå at produktivitetskrav vil gå på bekostning av dybde. Overflate er enkelt, en kort artikkel kjapp.

Problemstillingen i denne saken er imidlertid ikke enkel. For eksempel - for det første - er forskning og undervisning allerede delvis resultatfinansierte. Det gir derfor mer penger i potten å skrive for vitenskapelige tidsskrifter enn å sette seg ned og forenkle komplisert materiale til en folk-flest-lesbar avspist og unyansert kronikk.

Og forskere flest liker dessuten ikke, for det andre, å stikke hodet ut fra elfenbenstårnet. Når akademikere helst vil skrive for sine kolleger, og det i tillegg er dette som gir størst økonomisk gevinst, er det klart at mer formidling krever nye virkemidler. Kanskje er løsningen strategiske potter, som forskere kan søke på for å realisere formidlingsprosjekter. Men i prinsippet burde loven i seg selv være nok.

Resultatbasert finansiering gir umulige målinger. Medieformidling er trynefaktor.

Åshild Bekke Eidem, redaksjonsleder i Universitas