Bachelorgraden lider av et alvorlig identitetsproblem. Hvem sin skyld er det?

2006-05-23

Akademikere fra Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV) og Humanistisk fakultet (HF) går usikre arbeidsutsikter i møte. I forrige Universitas kunne vi lese at over en tredel av humanister og statsvitere ikke er i relevant jobb et halvt år etter endt studium. Samtidig er det fortsatt slik at du har bedre sjanse på jobbmarkedet jo høyere grad du tar. Det er altså dårligere utsikter for de med lavere grad fra HF og SV, med andre ord bachelorgradstudentene. Overrasket? Neppe. Det er en ganske så utbredt holdning blant HF- og SV-studenter at du ikke er verdt en skitt på arbeidsmarkedet uten master.

Men problemet er at ikke alle kan ta master. Fordi de ikke vil, fordi de ikke kom inn eller har anledning. Fordi systemet heller ikke er lagt opp til det. Og da bør det også være greit. Har du gjennomført bachelor, har du - i tillegg til den faglige kompetansen - fått masser av verktøy for hvordan du skal tilnærme deg kunnskap. Du kan sette deg inn i nesten hvilken som helst problemstilling, bearbeide den, presentere den, gjennom en metodisk og analytisk tilnærming som er helt unik for deg som en universitetskandidat. Hvorfor føle seg så lite verdt med en bachelor?

Universitetet må ta ansvar, særlig på to områder. For det første må Universitetet rette opp i sine egne holdninger. De må ikke videreføre oppfatningen av at det eneste du kan gjøre med en bachelor, er å ta en master, slik en ofte kan få inntrykk av blant annet gjennom å lese presentasjonen av «veien videre - jobb og studier» på UiOs nettsider. Man må heller tydeliggjøre, for studenter og for næringslivet, at bachelorgraden er et selvstendig studium. Det er å ta sin rolle som Norges største utdanningsinstitusjon på blodig alvor og ta innover seg de nye arbeidsprognosene. Blir trenden at studenter ikke får jobb, vil det i neste omgang også kunne svekke studentenes tillit til Universitetet.

For det andre må Universitetet vise mer vilje. Til å sette krav til seg selv - krav utover at det strømmer inn penger fra Kunnskapsdepartementet når studentene får bestått på eksamenene sine - men også krav til at det må brukes mer ressurser, som å drive opplysningsarbeid og kursing der en bevisstgjør arbeidslivet og kandidatene på svakheter og styrker ved utdanningen.

Så hvorfor må Universitetet ta ansvar? Kan det ikke være opp til hver enkelt å vurdere sin egen framtid når arbeidsmarkedet virker mettet, og kanskje begynne på ingeniørlinja i stedet? Fordi det er demokratisk å kunne velge. Det er demokratisk at terskelen for å bli arkitekt, filosof eller historiker ikke avhenger av din bakgrunn, økonomiske støtte, akademikerforeldre, minoritetsopphav, eller om du er fra Haugerud eller Smestad. Ikke glem at ikke alle bærer med seg den samme fortrolighet til det akademiske systemet gratis hjemmefra.

Geir Ellingsrud, vi var mange som overhørte Studentparlamentets advarsler om at du ikke var «studentens mann» før rektorvalget. Vis dem at de tok feil!

Gunhild Oland Nedrelid, debattredaktør i Universitas