Bort med karakterene
Visste du at du kan få en mastergrad uten å nesten kunne noe som helst?
Står du, skal du hoppe i taket av glede
Normalfordeling av karakterer har fått sin dose kritikk siden kvalitetsreformen ble påtenkt og senere innført. Nå ropes det varsko fordi det går inflasjon i A og B på mastergradsnivå ved Universitetet i Oslo (UiO). Begge problemene skyldes et ulogisk konsept: karakterer på høyere utdanning.
Tenk deg at professorene i et gitt fag sier følgende til en som nettopp er ferdig med masteren sin: «Gratulerer! Du har levert et stykke forskning som vi forskere kan bygge videre på, og du har oppnådd det høyeste nivået innen norsk utdanning. Men det du har gjort er veldig dårlig, og du er dum.» Det høres unektelig inkonsistent ut, men siste setning er faktisk en omskriving av karakterveiledningen for E til master i medievitenskap. Den sier at den som får E, den «behersker ikke kunnskapsfeltet». Andre fags karakterveiledninger for D og E er heller ikke særlig flatterende lesing for den som får disse karakterene. Ifølge dagens karaktersystem kan du altså forske og ta en mastergrad uten å beherske kunnskapsfeltet.
I medisinstudiet har man ikke karakterer. Begrunnelsen er enkel: Enten så kan du skjære i bein og medisinere, eller så kan du det ikke. Punktum. Det skal ikke finnes leger som ikke behersker kunnskapsfeltet. På samme måte er det meningsløst å snakke om litteraturvitere, sosiologer, fysikere eller jurister som ikke vet noe som helst om sitt eget fag. Derfor får også halvparten av UiOs studenter A eller B når de tar en master.
Karakterkonseptet forsvares ofte med praktiske argumenter: Hvordan skal man sile ut? Hvordan skal folk søke jobb? For det første er det praktisk mulig å ha Bestått/Ikke bestått som skala. Igjen, se bare på medisinstudiet. Hvis man innfører denne skalaen, må man selvfølgelig ha strenge krav for å få Bestått, slik at de som går videre har den rette kompetansen. Står du, skal du hoppe i taket av glede. Stryker du, bør konteeksamen være en mulighet. Når det gjelder jobbsøking, er karakterer ofte ikke det avgjørende, skal man lytte til CV-ryttere og dresskledde hodejegere. At man i det hele tatt har oppnådd en universitetsgrad, skal tale for seg selv og være et bevis på høy kompetanse innen et gitt felt. Resten av overbevisningen får du stå for selv.
Et annet problem er at det er uetisk å tillate folk å oppnå en bachelor- eller mastergrad med karakterer som sier at de er kunnskapsløse. En risikerer å bruke mange år på å karre til seg et vitnemål som sier at det ikke er verdt papiret det skrevet på. De som sitter med D eller E i snitt, og det må noen - i normalfordelingens logikk, sitter med en svarteper ingen burde unne dem.
Løsningen på karakterfloken er å innføre Bestått/Ikke bestått som skala. Det betyr ikke at studentene kan bli late, eller at studentene ikke får tilbakemelding på eget nivå. Det må være harde krav til å stå, og studentene må få oppfølging. Dagens karaktersystem er avleggs, og gagner kun eliten av en allerede nøye utsilt gruppe mennesker med store teoretiske ferdigheter.
