Nede for telling
Hvis ikke kunnskapssamfunnet snart skjerper seg, kan vi like gjerne legge det ned for godt.
;)
Tendensiøse tenketanker, meningsmålingsmaskiner og kjappe journalister er blant kunnskapssamfunnets ivrigste premissleverandører
Forskersamfunnet er i bokstavelig forstand nede for telling: Fra og med i år skal vitenskapelig publisering telle med som grunnlag for finansiering av universiteter og høyskoler. I debatten om «tellekantregimet», som skal lokke frem mer og bedre forskningsformidling, hevder flere at formidlingen vil bli snevrere; bortgjemt i tidsskrifter som «teller». Beate Elvebakk og Vidar Enebakk skriver i Samtiden at ordningen vil føre til at forskere trekker seg bort fra offentligheten, mot spesialiserte fagtidsskrifter.
Ingen skal beskylde sosiolog Ivar Frønes for å trekke seg bort fra offentligheten. I tillegg til å være en populær gjest hos Skavlan, er den gamle visesangeren en avholdt foredragsholder i næringslivet. Hans siste bok, Annerledeslandet, har imidlertid fått en blandet mottakelse. Morten Strøksnes slakter boka i nyeste Prosa: «Er dette representativt for sosiologiens tilstand i Norge i dag, kan faget like gjerne legges ned», lyder dommen. Vurderingen av selve boka skal få ligge, men det blir for dumt å angripe et helt fag på grunn av én utgivelse. Samtidig berører Strøksnes en utfordring som gjelder alle fagmiljøer: Hvordan balansere forskning og formidling?
Strøksnes etterlyser synlige sosiologer som produserer viktige innsikter og skaper debatt. Det interessante er at nettopp Frønes er en av få norske sosiologer som tar seg bryet med å nå ut relativt bredt. Riktignok står Annerledeslandet oppført som «vitenskapelig monografi» i Frida (universitetenes system for forskningsdokumentasjon), men den kan like gjerne kalles «populærvitenskapelig debattbok», slik Barstad og Kitterød gjør i sin bokanmeldelse i Samfunnsspeilet.
Kanskje vitner denne klassifiseringsforskjellen om at «populærvitenskap» er heftet med en del negative assosiasjoner. Utøverne i grenen anklages gjerne for å forflate fagdebatten, men hvis spesialistene forholder seg likegyldige til sitt formidlingsansvar, blir «øvrigheten» avspist med annen informasjon, og det finnes nok av de som ønsker å opplyse. Tendensiøse tenketanker, meningsmålingsmaskiner og kjappe journalister er blant kunnskapssamfunnets ivrigste premissleverandører. Hvis forskere ikke liker dette, bør de revurdere populariseringens potensialer, men det er forskjell på god og dårlig popularisering. De færreste mestrer det første, og av hensyn til omdømmet avstår man fra det siste.
Det fører ingen vei å moralisere over at noen eventuelt har gitt ut en dårlig bok. Det skjer hele tiden, uten at noen maner til at bokbransjen må legges ned. I stedet bør en anerkjenne initiativet til å bringe viktige innsikter ut i samfunnet. Vi trenger flere forskere som vil klaske litt kunnskap i bordet, innimellom alle de knusktørre artiklene i prestisjetunge tidsskrifter som ikke engang kollegaene deres gidder å lese.
