La språket dø!
Noen språk hører hjemme i en globalisert verden, mens andre må visne hen og forsvinne.
; "Illustrasjon: Anders N. Kvammen")
Illustrasjon: Anders N. Kvammen
Det er amerikanere som har pønsket ut teoriene, utført eksperimentene, diskutert resultatene og trukket konklusjonene
«Å pålegge norske forskere å bruke norsk som forskningsspråk ut fra tradisjon og nasjonale hensyn er som å kreve at norske skiløpere skal bruke treski. Vi vinner neppe OL- eller VM-gull på den måten», skriver Martin Ystenes på forskning.no.
Altfor lenge har den norske akademiker publisert etter behag og fått lønn etter ansiennitet. Han går ikke på treskiene sine engang, han sitter i sola og spiser appelsin, men han har treskiene stående ved siden av og er fornøyd med seg selv.
I psykologi har vi kastet treskiene på dynga; hele pensumet vårt er på engelsk, det var det i fjor óg… Foreleserne våre er ikke helt sikre på hvordan de skal oversette de engelske begrepene til norsk, og lar det ofte være. Doktorandene bryr seg ikke engang med å forsøke; de skriver på engelsk, holder prøveforelesningene sine på engelsk, og flytter gjerne til et engelskspråklig land for å ta et år som besøkende forsker.
Som studenter tvinges vi til å spise engelske resonnementer og tygge dem i et slags kvasi-meta-blandings-språk før vi spytter det ut igjen på norsk. Det er amerikanere som har pønsket ut teoriene, utført eksperimentene, diskutert resultatene og trukket konklusjonene. Norsk blir ikke brukt, begrepene som i Arne Næss sine glansdager ble snudd og vendt på, dissekert og drøftet av den analytiske filosof, står i dag nakne tilbake. Et språk som ikke brukes på et område mister sitt begrepsapparat, sin relevans. Nye begreper blir ikke utviklet, opprinnelige begreper blir ikke anvendt. Språket blir ikke fornyet og vil utraderes.
«Nakkeskudd nå», krever forskningsbastionene, og vi, populærkulturens barn, stemmer i. Vi er lei av at Bruce Willis sitt slagkraftige «Yippee-Ki-yay, Motherfucker» tekstes med «hipp hurra, kølle». Vi er lei av at Skavlan prater overtydelig engelsk for at alle skal forstå. Vi er lei haltende oversettelser til et fattig språk.
«Look to Norway», sa Roosevelt. Jeg sier se til India. En udelt suksesshistorie. Hver region hadde sitt eget språk, hver dal, hver landsby sin egen dialekt. Hva gjorde så den indiske Ivar Aasen? Gikk han rundt mellom bakkar og berg og skrev ned ord og uttaler? Nope. Han løftet hodet, lærte seg engelsk, studerte IT og ble steinrik. Engelsk er i dag det offisielle språket, og India er blitt en teknologisk stormakt.
Vi må lære av inderne og deres vilje til nytenkning. Hele barnehagesektoren kunne blitt outsourcet, og barna ville hatt kjempeforsprang i forhold til utenlandsopphold og senere publisering. Der foregår en utvikling vi verken vil eller kan stoppe; ubruklige språk dør ut, nyttig språk overtar. Så du der ute som kjemper for norsk kultur og norsk språk, du som kjemper for Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie; de er døde nå. Du kjemper en håpløs kamp mot klokka; så slutt for pokker å kaste pinner i det postmodernismens store maskineri. Vi må se mulighetene istedenfor å se oss blinde på detaljer. Culture evolves anyway.
2 kommentarer
Dette er utrolig skrøpelig og faller for en stor del på sin egen urimelighet. Wergeland og Hamsun har begge større ordforråd enn f.eks. Shakespeare. Uansett er det ikke rimelig å sammenligne et substans- og funksjonsorientert språk som norsk med et hvirvelløst språk som engelsk som fremfor noe annet utmerker seg ved sin evne til å internalisere lånord fra andre språk.
Jeg vil hevde at de "forskere" som ikke evner å formidle sine resultater, teorier eller filosofier på norsk ikke har gjort seg fortjent til rollen som seriøs forsker. Da snakker vi om skylappforskere med så liten grad av evnerikdom at de ikke bør tillates å forspille almenhetens oppmerksomhet - som forfatteren av det ovenstående innlegget.
Jeg jobber i New York innenfor en av de kanskje minst til norsk oversettbare virksomhetene som finnes i verden, nemlig strukturerte kredittderivater, og jeg anstrenger meg til det ytterste for alltid å ha en god beskrivelse i originalspråkets språkdrakt på rede hånd når jeg skriver på noe annet enn engelsk. Jeg har aldri kommet til kort på norsk.
De fremste agitatorer for engelsk som globalt overlegent språk er som regel svært svake i eget språk.
Og til sist - for historieløse bedrevitere: Det er relativt fattig og avslørende å måtte henvende seg til en så fundamentalistisk, utfrosset, usaklig og til de grader til bakbenkene henvist "forsker" som hr. Ystenes, initativtager til dialogfremmende og faktabaserte sprøytvarseleren, som etter å ha blitt utstøtt fra NTNUmiljøet i 2001 forsøkte seg med ny entre i det offentlige rom via en bakdør i Memo - et blad vi vel alle kjenner den faglige ryggraden i.
Mvh,
Nemesis
Eg er so til dei gradar einig :-)
Eg vert vonbroten kvar gong eg høyrer nokon seia norsk ikkje dug til ditt og datt. Kvifor hev me ein forakt til vårt eige språk? Eg hev ikkje sett andre vera so stolt yver at dei ikkje kann sitt eige språk. Når eg ser eit norsk ord eg ikkje kann frå fyrr, vert eg glad og tenkjer «no hev eg lært eit nytt ord!». Folk tenkjer vel slik um engelsken, men når det kjem til norsk nektar dei å røra ei ordbok. I vårt rike, rike språk skal ein visstnok vera utlært etter ungdomsskulen. Me hev eit stort haldningsproblem i Noreg.
«Kvifor skriv du nynorsk?», startar dei. Etter ein lang drittpreiken avsluttar dei alltid med «Nei, eg synest me berre burde ganga yver til Engelsk, eg».
