Kutt for kvalitet
Det skjedde i de dager da det gikk ut befaling fra Universitetsstyret om at alle fakultetene skulle kutte i budsjettene.
; "Bjarne Henning Kvåle")
Bjarne Henning Kvåle
134 millioner skulle Universitetet kutte på neste års budsjett, så hver og én gikk de ut for å finne budsjettposter som kunne slankes.
Det var noen dekaner der i nærheten som var ute og holdt vakt over fagene og forskerne sine. Og da rektors herlighet og formanende finger lyste om dem ble de meget forferdet. Men rektor sa til dem: Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: Fra nå av skal Universitetet i Oslo bli et internasjonalt anerkjent universitet, der ressursene prioriteres bedre mellom fag og emner som leverer gode forskningsresultatet og rekrutterer studenter, og de fagene der resultatoppnåelsen er dårlig. Universitetet skal fokusere på likestilling og på rekruttering av gode forskere. Og dette skal dere ha som tegn: Vi vil satse enda mer der vi er gode, men ikke på bekostning av breddeuniversitetet. Selv på fag med få studenter, men som produserer glimrende forskning, skal miljøet opprettholdes – selv om det ikke er lønnsomt for Universitetet.
Med ett var rektor omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste prioriteringene og sang:
Ære være Rektor i det høyeste!
Da rektor hadde forlatt dem og vendt tilbake til Administrasjonsbygningen, sa dekanene til hverandre: ”La oss gjøre som rektor har kunngjort for oss, og se hva som vil hende.” Og de skyndte seg av sted, men fant mange opprørte ansatte da de kom tilbake til fakultetene. Da de fikk se dem, fortalte de alt som var blitt sagt dem om budsjettkuttet. Alle som hørte på, undret seg over det dekanene fortalte. De fleste tenkte mest på hvor fryktelig dette ville bli for akkurat deres lille nisjeområde, men noen gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det: Kanskje disse prioriteringene er til Universitetets – og vårt felles – beste?
Dekanene selv drog tilbake, mens de priste og lovet rektor for det de hadde hørt og sett; og håpet at alt ville bli slik det var sagt dem.
Rektor har en god strategi: Kutt selektivt der ytelse og prestasjon er lav, og sats ekstra midler der vi er gode – blant annet til de fire sentrene for fremragende forskning. Det krever en bevisst strategi og satsning for å oppnå internasjonal anerkjennelse. Det er en ganske enkel filosofi, egentlig: Prøver du å bli god på alle områder, risikerer du å bli middelmådig i alt.
Det er viktigere at fag og institutt knyttes til skikkelige forskningsmiljø (der både offentlige og private bedrifter og forskningssentre er aktører) enn at faget tilbys over hele landet. NTNU har for eksempel valgt teknologi og naturvitenskap, og etablert seg internasjonalt gjennom SINTEF.
Forhåpentligvis er den nye prioriteringsstrategien et skritt på veien mot klarere definering av UiOs kjerneområder, bedre forskningsresultater og økt internasjonal anerkjennelse. Nå er det på tide at UiO velger hvilke satningsområder som skal prioriteres og hvor vi vil bli best. Hvis ikke ender vi opp som et helt ok og middelmådig universitet.
