Valget av Geir Ellingsrud er en protest mot kvalitetsreformen, en protest mot «universitetsbutikken», og en protest mot Kristin Clemet. Men hva skjer nå?

2005-10-05

Rektorvalget 2001 var et politisk valg: Statsvitenskapsprofessor Arild Underdals forbeholdne reformpositivitet sto mot fysikkprofessor Eivind Osnes’ avslepne reformkritiske holdning. Frontene var steile: på debattmøte etter debattmøte understreket de to kamphanene sin grunnleggende enighet, og holdt innlegg etter innlegg hvor den som evnet å tolke meningen bak de svært mange ordene som ble brukt, måtte konkludere med at jo da, Osnes og Underdal var enige. Forskjellen var at Underdal hadde briller og skjegg.

Den spennende valgkampen kulminerte i et gjesp av en avstemning. En rekordlav valgdeltakelse endte med seier for den eneste kandidaten som hadde brukt en liten håndvending på å mobilisere studenter utenfor Fysisk institutt til sin sak: De og deres venner stemte inn Arild Underdal. Og reformens mann hadde hånden på rattet da reformen kom.

Fire år senere har vi fått den valgkampen som burde kommet allerede i 2001: En valgkamp med universitetets sjel i vektskålen. All ære til alle involverte, men kanskje spesielt til to: Uten rektorkandidat Kristian Gundersens reformkritiske retoriske kraft, og rektorkandidat Stein A. Evensens mot til å faktisk stå for mange av de kvalitetsreformsidene som er mest forhatt innad på Universitetet, ville man raskt fått en helt annen rektorvalgkamp. Sikkert hyggeligere, men mindre engasjerende, mindre ærlig, og ikke minst mindre åpen for den som ikke har tilgang til all den hviskingen som foregår i akademias privilegerte korridorer.

«Det er nå det begynner», sa matematikkprofessor og reformkritiker Geir Ellingsrud etter at det ble klart at han hadde knust all motstand og sto tilbake som konge på rektorvalghaugen. Han har helt rett. Selv om valgkampen var tøff, er det nå vanskelighetene begynner for alvor. For hvis «den realistiske reformkritikeren» skal tilfredsstille sine velgere, må vår nye Rex Academica bygge et nytt universitetssamfunn på restene av det gamle: gjenreise universitetsdemokratiet, motvirke den snikende bedriftiseringen av akademia, og slippe studenter og forskere fri. Alt dette må han gjøre under den nye universitetsloven, som til tross for et par rettelser i tolvte time er designet for en kvalitetsreformert virkelighet, og uten å tråkke på for mange tær - det er vanskelig å både gjeninnføre bottom-up-demokrati og gjennomføre knallharde økonomiske omprioriteringer fra toppen av beslutningskjeden.

Mot slutten av sin regjeringstid trakk Arild Underdals rektorforgjenger Kaare Norum i Supermann-drakt til ære og morskap for Universitas-leserne. Geir Ellingsrud har signalisert at han ikke ser fryktelig lyst på å skulle følge i Norums fotspor i akkurat den sammenhengen. Men det spørs om han ikke kan bli tvunget til å revurdere. Vår nye rektor har edle forsetter og et godt program, men skal han få gjennomført det uten å høste storm, kan han bli nødt til å finne fram superhelten i sitt indre.

Michael Brøndbo, debattredaktør i Universitas