Misforstått toleranse
Når Muslimsk studentsamfunn inviterer Qazi Hussain Ahmed til Universitetet, uten å ta stilling til hans politiske ytringer, slår de et slag for intoleranse og fremmedfrykt.
;)
Hvorfor tør ikke Muslimsk studentsamfunn (MSS) å ta et standpunkt til religionsfrihet og bruk av dødsstraff? Har de noe å skjule, eller har de bare misforstått noe essensielt?
En institusjon som skal virke samlende for muslimske studenter, bør selvsagt ikke ta noe partipolitisk standpunkt. Et problem er likevel at det som er partipolitikk i Pakistan ikke nødvendigvis er partipolitikk i Norge. I den norske politiske offentlighet er det faktisk ingen som seriøst tar til orde for å straffeforfølge homofile, ta livet av folk som bedriver ”blasfemi”, eller direkte bygge lovverket på fortolkninger av over tusen år gamle skrifter. Hvis disse spørsmålene kan skape splid innad i MSS, er dette noe som i høyeste grad burde få offentlig oppmerksomhet.
Det er overraskende naivt når MSS rettferdiggjør invitasjonen med at han utelukkende ble invitert for å snakke om religiøse spørsmål. Ærlig talt, hvordan skiller man egentlig mellom ”politikk” og ”religion” i forhold til en person som åpenlyst ser på politikk som et religiøst spørsmål?
Det er ikke til å stikke under stol at invitasjonen innebærer en viss aksept av personen Qazi Hussain Ahmed. Men la oss ikke dele verden inn i svart og hvitt. Det er godt mulig at mannen har mye positivt å komme med, både til muslimer og ikke–muslimer. Så la oss lytte til hva han har å si. Men for å unngå at begivenheten blir en aksept av meninger han tidligere har ytret, er det viktig å markere eget ståsted.
Det er godt mulig at Carl I. Hagen har rett. Det er ikke utenkelig at Qazi Hussain Ahmeds besøk, på kort sikt, kan nøre opp om fundamentalisme som staten Norge eksplisitt tar avstand fra i Grunnloven og i folkerettslige konvensjoner. Likevel ville vi skyte oss selv i foten dersom vi gjorde som Hagen sier, og nektet Ahmed de samme rettigheter som vi selv ivrer å beskytte.
I motsetning til Hagen tror jeg det er viktig å møte en slik problematikk på egne premisser. Det vil si at vi gjør det vi kan for å skape åpenhet og debatt rundt temaet. Dette forutsetter at alle involverte tar i et tak, og sier sin mening. I stedet viser MSS til prinsipper om ytringsfrihet for å forsvare at Ahmed får komme til orde, men nekter å benytte seg av denne retten selv. Ytringsfrihet er ikke bare en rettighet, i mange sammenhenger er det også en plikt!
Norge er lite, men dog en del av verden. Den konflikten som nå tilspisser seg mellom den vestlige og den muslimske verden har dessverre også fått sine forgreininger her til lands. Saken blir ikke bedre når Hagens svartmalende populisme står for inputen til det bildet mange nordmenn har av denne konflikten. Dersom en misforstått forståelse av ”toleranse” hindrer oss i å nyansere og debattere dette, kan det være det samme. Da tror jeg det er bedre å gjøre som Hagen sier.
