Forsker(forbund), bli ved din lest
Er det flere forskere Universitetet trenger for å gi bedre undervisning?
; "Illustrasjon: Bjarne Henning Kvåle")
Illustrasjon: Bjarne Henning Kvåle
Det finnes en knapp du kan trykke på. En knapp som gir bedre undervisning for studentene, og samtidig rettferdighet for vitenskapelige ansatte og mer penger til forskning. Denne knappen heter amanuensisknappen, og går ut på å kun tilsette vitenskapelige ansatte i forskerstillinger, og ikke i rene undervisningsstillinger.
Det er denne knappen Forskerforbundet mener Universitetet burde trykke på oftere.
Studenter skal gis den undervisningen de har krav på, og målet er at de er nærmest mulig primærforskning, sier Kari Kjenndalen, generalsekretær i Forskerforbundet. So far, so good
Men er det virkelig slik at så lenge en trykker på den ene riktige knappen, førsteamanuensisknappen, løses alle problemer? Er det sånn at så lenge en lar alle vitenskapelig ansatte både undervise og forske, så får en automatisk god undervisning til alle studenter, og samtidig også sårt tiltrengt forskning for pengene?
Nei. For det første er situasjonen slik i dag at vi har fått en kvalitetsreform som skal gjennomføres. Denne reformen er delvis nettopp en forståelse av at Universitetet ikke bare skal utdanne forskere, at det ikke bare er grunnforskende doktorgradsspirer som går her, at mange som går her gjerne vil ut i en jobb etter fem eller til og med tre år, og at arbeidsmarkedet er slik at de fleste vil få en jobb langt unna forskningssektoren.
Denne reformen krever større lærerkrefter. At Stortinget bevilger ekstramidler til dette, og at Universitetet får omsatt disse i flere stillinger, er prisverdig. Lektorer er gode lærerkrefter, og som rektor Arild Underdal sier: Man trenger ikke være nobelprisvinner i matematikk for å undervise i statistikk på lavere grad. Og ifølge den siste stud.mag–undersøkelsen, var det ikke den faglige kvaliteten studentene var misfornøyde med, men mengden av tilbakemelding og veiledning.
Og det er absolutt ikke sikkert at man får de beste foreleserne og lærerkreftene ved å ansette folk i forskerstillinger. Myten om at de fleste professorer og vitenskapelig ansatte egentlig bare vil drive med egen forskning og ser på undervisningen som et onde, har hittil ingen undersøkelse bekreftet, og den er kanskje overdrevet. Men alle som har noen studiepoeng på baken kan vel skrive under på at det ikke er alle forelesere som er like engasjert i undervisningen. Samtidig kan en lektorstilling faktisk fange opp mennesker som motiveres av å undervise, og ingenting er vel bedre enn å ha en foreleser som brenner for å lære bort noe.
Forskning er viktig. Og forskning er blitt nedprioritert i det krafttaket det har vært å innføre kvalitetsreformen. Trist er det også at det i revidert statsbudsjett kuttes nettopp i bevilgningene til Norges Forskningsråd. Det er likevel utopisk å tro at forskningen automatisk får hundre prosent drahjelp av kvalitetsreformen. Og det burde jo være mer ønskelig, også for Forskerforbundet, at forskning ble behandlet som noe med egenverdi?
Den enkle amanuensis–knappen er ikke løsningen. Løsningen er å se hvilke behov en har i undervisningen, og legge til rette for at disse dekkes på best mulig måte. Det er hyggelig at Forskerforbundet engasjerer seg for at studentene skal få bedre undervisning, men det er fristende å be forbundet bli ved sin lest: Kjemp for deres egne medlemmer, og argumenter ærlig deretter.
