Hvem skal vi skremme bort?
Universitetet tjener penger på at du står til eksamen. Kan dette motivet virke kvelende for studenter med evner utenom det vanlige?
Universitas kunne før påske melde at antallet studenter som dropper ut av studiene ved Universitetet i Oslo (UiO) fortsatt er på et uakseptabelt nivå. Det kan virke nærliggende å anta at kvalitetsreformen har hatt marginal innvirkning på dette området, men det er trolig en forenkling. Det er slett ikke sikkert det er de samme studentene som faller fra som tidligere.
Grunnene til at studenter velger å hoppe av et studium er nok mange, ulike og sammensatte. Fra et politisk ståsted kan det derfor virke rasjonelt at universitetene fører en arbeidsform som, i størst mulig grad, fremmer studieprogresjon hos flest mulig. Tanken er i utgangspunktet fin, men kan i vel stor grad flytte fokuset vekk fra hensyn til individuell trivsel og intellektuell progresjon, til det totale kvanta avlagte studiepoeng.
«Tettere oppfølging» er et mantra som har blitt messet til det kjedsommelige i sammenheng med mål om økt studieprogresjon. Begrepet er like uklart og diffust som det er fullt av gode intensjoner, og er derfor lett å si seg enig i. Det kan synes å hvile på en antagelse om at det er det store fremmede og anonymiserende som har skremt studenter vekk fra å ta eksamen. Tall fra høstens eksamen kan tyde på at den tette oppfølgingen har vært like skummel!
En nærliggende tanke er at mye av problemet kan spores i at «tett oppfølging» i mange tilfeller har vært ensbetydende med obligatorisk seminarundervisning. Jeg ser ikke bort fra at denne arbeidsformen kan være svært fruktbar for mange studenter, og gi løft på det totale antall avlagte studiepoeng. Likevel bør man heller ikke se bort fra hvem som fullfører eksamen. Dersom deltakelse brukes som en forutsetning for studiepoeng, risikerer man at noen faller fra. Ikke nødvendigvis av faglige grunner, men i mange tilfeller fordi Universitetet krever arbeidsmetoder som ikke passer vedkommende.
Jeg ser derfor ikke bort fra at Universitetet dermed legger opp til en arbeidsform som kan virke demotiverende på individ som ikke finner tilstrekkelig faglig stimulans i den undervisningen de er pålagt å delta i. Dersom UiO på den måten frastøter seg studenter med et akademisk talent utenom det vanlige, er det stor grunn til bekymring. Skal Norge bestå som en velutrustet kunnskapsnasjon bør vi, i tillegg til å opprettholde et høyt og bredt utdanningsnivå, gjøre det vi kan for å dyrke frem individ som kan flytte store steiner i de etablerte paradigmer.
Topp eller bredde? Ja takk, begge deler. Dersom universitetene satser på en mer individuell anpasset veiledning, i stedet for å oppta vitenskaplig ansatte med gruppeundervisning, ville man i større grad mette begge munner.
