Europeiske universiteter er tradisjonsrike, billige og til dels meget respektert internasjonalt. Hvorfor selger de ikke blant norske studenter?

2004-03-31

For den gjennomsnittlige norske student er verden full av muligheter. Vi har godt språkøre, en grunnutdannelse som er nokså solid, og kommer fra et land som er godtatt som en del av det nokså gode internasjonale selskap. Dessuten har vi offentlige støtteordninger som er såpass romslige at australske universitetsledere ifølge BI–rektor Torgeir Reve entusiastisk omtaler Norge som «the Lånekassen country».

Norske byråkrater og politikere brenner for at vi skal kaste oss over verden og klemme den til den spreller. Eller i hvert fall litt: «Alle høyere utdanningsinstitusjoner skal kunne tilby studenter som ønsker det, et studieopphold i utlandet som del av et gradsstudium», heter det i gamle stortingsmelding 27 (2000/2001), forløperen for kvalitetsreformen. Universitetet i Oslo (UiO) har på sin side satt klare måltall – i sin strategiplan for studentmobilitet fra 2002 erklærer de et ønske om en fordobling i forhold til 2001–tallene, utført innen 2006.

Men UiO–tallene har gått ned, ikke opp. Spesielt gjelder dette tallene for Erasmus, det europeiske programmet for utveksling av studenter og vitenskapelig ansatte innen EØS–området. Det er mange mulige årsaker til Erasmus\' sviktende oppslutning. Alle kan engelsk, få kan fransk og tysk, enda færre orker å slåss med italiensk eller tsjekkisk. Programmet som helhet er ikke veldig synlig for studenter flest, og søknadsprosessen er komplisert, om ikke unødvendig kafkaesk. Historisk er dessuten mange av avtalene fremforhandlet på en temmelig sporadisk basis. Hvilke læresteder et gitt UiO–fagmiljø har avtaler med, kan like gjerne avhenge av hvilke professorer som tilfeldigvis har knyttet forbindelser på en internasjonal konferanse en gang, som av en konkret plan for styrking av det helhetlige nivået på instituttets fagtilbud.

Universitetet jobber med å fremdyrke en kultur hvor fagmiljøene blir flinkere til å tenke bevisst i forhold til internasjonale utvekslingsavtaler, men Erasmus sliter i tillegg med et imageproblem. Et grått, byråkratisk og ufokusert Europa holder ikke i konkurranse med aktiv markedsføring fra læresteder i Storbritannia, USA og Australia, land som har skolepengefinansierte utdanningssystemer (Storbritannias utdanningssystem har et eget unntak fra EØS–avtalen) og som uttalt politikk at høyere utdanning er en viktig eksportvare. Og blant studenter som søker eksotiske kulturer eller en mulighet til å redde verden, kan selv det fjerneste EØS–land knappest konkurrere med land i Sør.

Det er ingen personlig kjepphest at norske studenter på død og liv skal velge Erasmus når de drar ut i verden. For all del, dra ut, men dra dit du vil. Men for norske universiteter er programmet en god og enkel mulighet til å gi sine studier en internasjonal aura, og i sin tur kanskje styrke konkurransedyktigheten i det som i stadig større grad blir et brutalt utdanningsmarked. Alt de må gjøre, er å gjøre det lettere tilgjengelig, mer synlig, og å gi det en ansiktsløftning. Kontinentale Europa er stappfullt av tradisjoner, historie, kompetanse og fremtidige jobbmuligheter. Det burde ikke være umulig å gi folk lyst til å dra dit.

Michael Brøndbo, journalist i Universitas