Aktivistiske akademikere
20. mars er det ett år siden utbruddet av Irak–krigen. Etterdønningene vil prege norsk akademia i lang tid fremover.
;)
Selv moderate anslag av antallet drepte sivilister levner ingen tvil om at krigen i Irak ble den humanitære katastrofen mange fryktet i forkant. Nettverket av uavhengige forskere bak prosjektet Iraqi Bodycount anslår det lavest mulige antallet drepte sivile å være rundt 8500. I tillegg kommer tusener av drepte vernepliktige irakiske soldater, mens andre tusener er lemlestet for livet. Saddam Husseins regime er riktignok kastet, men det krever beinhard kynisme å hevde at Iraks befolkning med nødvendighet måtte betale en slik pris for sin høyst uklare fremtid.
De massive demonstrasjonene før krigsutbruddet samlet krefter fra en rekke miljøer, og maktet til og med å ta opp i seg en så lite entydig gruppe som norske studenter. At protestene i seg selv ikke ga gjennomslag, var i sin tur nedslående, men det betyr ikke at engasjementet mot krigen var nytteløs veiving i løse luften. Irak–krigen preger ennå våre private samtaler, vår omgang med medier og vår forståelse av den politiske debatten. Det er dessuten liten tvil om at siste årets begivenheter også har betydning for studenters faglige virksomhet.
Irak–krisen synes allerede å ha fungert som katalysator for fornyet vitalitet i akademia. Mens vi har måttet følge de fatale konsekvensene av krigføringen i Irak, har mange studenter og unge akademikere bidratt sterkt til å tydeliggjøre høyst reelle etiske og politiske motsetninger rundt konfliktløsning. Og det er samtidig bevist at mange sitter på viktig kunnskap, eller i det minste viljen til å erverve seg kunnskap om alternativer til krig. Flere studenter har deltatt i det offentlige ordskiftet, skrevet innlegg hvor det tradisjonelle, avveide akademiske språket er byttet ut med klare, normative konklusjoner, mange har gått inn i fredsrelaterte organisasjoner og arrangert eller deltatt på diverse fredskonferanser. Det er ikke urimelig å anta at engasjementet etter hvert vil forme selve fagdisiplinene: maktkritikk er allerede en etablert akademisk virksomhet, og det ville være svært overraskende dersom de store sosiale protestbevegelsene ikke berøres i en rekke kommende vitenskaplige arbeider. Vi trenger gode svar på hva som gikk galt, og hva som må gjøres annerledes ved neste korsvei. For den kommer utvilsomt, før eller siden.
Men det er ennå et åpent spørsmål om bredden av studenter og unge akademikere ser nødvendigheten av å utfordre en militaristisk kynisme med alle dens offer og dens selvrettferdige retorikk. Noen vil utvilsomt hevde at fredspolitisk aktivisme og akademiske studier bør være strengt avskilt. For meg forholder det seg annerledes: Det å ta den akademiske autonomien på alvor, betyr å bruke et personlig engasjement til å utfordre dominerende antisosiale tankesett. Nær årsdagen for angrepet på Irak vil jeg derfor dele en helt nødvendig optimisme med flere unge akademikere: Klart vi kan finne alternativer til krig og humanitære katastrofer.
