Litt ditt
EØS og Ryssdal vil kontrollen du har over din egen hverdag til livs.
I en fullstappet russisk lada på vei gjennom Moskvas gater sitter en breial mafiaboss som det sentrale element i baksetet. Hva skal vi kjøpe i dag? Hør på dette, sier en av lakeiene, hva med SiO? SiO? spør mafiabossen, er det et slags vaskemiddel? Nei, det er en stor bedrift i Norges hovedstad, de er en av de aller største boligaktørene i Oslo, har monopol på 40 000 kunder i en rekke bransjer, har en stor omsetningsøkning og et godt overskudd.
By it! ler mafiabossen med glinsende gulltenner.
På SiOs hovedkontor på Domus Athletica kommer en sekretær inn på SiOdirektør Lisbeth Dyrbergs kontor. Det er noen som ringer og vil kjøpe oss. Ja vel. Du får be dem semesterregistrere seg.
En endring presser seg gjennom for SiO. Rektor Arild Underdal er ikke alene om denne oppfatningen. Når SiO nå står ved veikrysset bør man ha en bedre innsikt i hva SiO er enn den russiske mafiabossen. Vi kan begynne med Sen.
S for Studentsamskipnad. En samskipnad er et samlag av enkeltmedlemmer. En studentsamskipnad er et samlag av studenter. I samskipnadsloven står at en samskipnad skal sikre et velferdssystem for studentene. Og det står også at «dersom de ønsker det, kan studentene velge å ha flertall av stemmene i styret.» Det har de. Det vil si at det er studentene som bestemmer hva samskipnaden gjør, bestemmer over semesteravgiften og det statlige tilskuddet. Det er fullt mulig å være kritisk til om studentdemokratiet fungerer, og det går også an å spørre hvor studentpolitikere som bruker all sin tid i styremøter med de «voksne» i SiO har tilliten sin, men prinsippet står: Du kan gå ned på Villa Eika, fortelle hvor skapet står, og kreve at de endrer SiOs praksis.
iO. I Oslo. Hva med Oslo og Akershusstudentenes samskipnad, og hva med BIstudentene? For tiden presenterer det upresise «iO» også dagens studentsamskipnads ekspansjonspotensial: Skal de slåss for å bli større og sterkere? Ekspandere eller dø? Trusselen om konkurranseutsetting gir en fare for at større aktører, som store kantine og bokhandelselskap, skal skvise ut de forholdsvis små samskipnadene. Mens det nye BI reiser seg i øst, skulle man tro det jobbes på spreng i SiO for å få så stor del av kaka som mulig. Kanskje vil de helst ha med BI på lik linje med lærestedene som nå er medlemmer, men SiO er heller ikke fremmede for å ta deler av driften. Det som er sikkert, er at hvis SiO ikke blir så hardt presset, vil studentene kunne velge å si at SiO ikke skal dreies i en slik ekspanderende og markedstenkende retning.
Jeg gjentar: Studentene bestemmer over SiO. Et sterkt SiO er en sikkerhet for at man i det hele tatt har en velferdsordning for studentene. Og om en konkurranseutsetting ikke tar livet av studentsamskipnaden vil den uansett skvise velferdsaspektet. Så hvis en endring presser seg fram for SiO, får Stortinget presse tilbake ved å skjerme lov om studentsamskipnader. Og så kan jo vi studenter gjøre vårt ved å bruke vår bestemmelsesrett over SiO for det den er verdt.












