UiO og iransk opposisjon
Universitetets vitenskapelige relasjoner med Iran må også få politiske følger.
;)
Iranske universiteter er selve kamparenaen for konfrontasjonene mellom reformvennlige og konservative krefter. Siden 1999 er et titalls studenter drept under opptøyer, og situasjonen tilspisser seg etter helgens skandalepregede valg. Nå hviler et stort ansvar på Universitetet i Oslo, som denne våren inngikk et faglig samarbeid med Universitetet i Teheran.
Det er ingen tvil om at samarbeidet er forbilledlig i en tid med skrikende behov for brobyggere. Planen er å utveksle både forskningsresultater, vitenskapelige ansatte og studenter. Men det følger også et betydelig meransvar når UiO nå knytter nære bånd til det største universitetet i et land med store indre politiske spenninger.
25 år etter den islamistiske revolusjonen tror stadig færre iranske studenter på reformer og politiske oppmykninger i Iran. Det gjør de ikke uten grunn. Flere studentdemonstrasjoner er angrepet av ultrakonservative og paramilitære grupper, og det uten at myndighetene har involvert seg nevneverdig. Foruten tragiske dødsfall, melder dessuten Amnesty International om bortføringer av sentrale studentledere. Motkreftene rammer også vitenskapelig ansatte: Ikke minst vakte det internasjonal fordømmelse da historikeren Hashem Aghajari i 2002 ble idømt dødsstraff etter en kritisk forelesning over presteskapets store politiske makt. Også UiO reagerte på dødsdommen.
I Iran boikottet millioner stemmeberettigede helgens nasjonale valg. Bare i Teheran holdt to av tre seg borte fra urnene, og ifølge BBC var mange av dem studenter. På forhånd hadde som kjent det mektige religiøse vokterrådet besluttet å stryke over 2500 reformvennlige kandidater fra valglistene. Flere av de utestengte kandidatene tar eksplisitt til orde for omfattende sekularisering av den iranske staten, som fortsatt kan regnes blant et av verdens få teokratier.
Mangelen på endringer i det politiske systemet gjør at flere kommentatorer nå advarer mot en intensivering av konfliktene mellom iranske myndigheter og en sterkt desillusjonert studentmasse. Det er ventet at frontene i Iran vil hardne til de neste ukene, og UiOs nye samarbeidspartner i Teheran kan fort bli åsted for store politiske, og i verste fall voldsomme konfrontasjoner.
UiO har altså valgt å knytte bånd til en kontroversiell institusjon. Initiativet er rosverdig, for all del, men rektor Arild Underdal og universitetsdirektør Hanne Harlem har nå et spesielt ansvar for å tydeliggjøre en støtte til de progressive universitetsmiljøene i Iran som sådan. Et slikt initiativ, dersom det kommer, må selvfølgelig også støttes opp av Studentparlamentet og studentene i Oslo.
Noe mindre kan man ikke forvente av nye venner.
