Reformsuksess?
Det sies at kvalitetsreformen er en suksess, men hva betyr det egentlig?
;)
Når Universitas rapporterer at kvalitetsreformen er en suksess på HF, på SV, og sikkert på andre fakulteter etter hvert som tallene kommer, er dette en påstand basert på snevre kriterier.
I fjor høst viste undersøkelser at studentene var misfornøyd med kvalitetsreformen. Det har vært mye rot. Men det som er sikkert, er at friheten er redusert. Det vil bli vanskeligere reise til Spania med pensum for å klatre i fjellet hele semesteret, eller å lese juss mens du bor i et indisk kloster. Det vil bli vanskeligere å tappe øl, drive politikk eller spille i band et helt semester. Skippertaket er historie. Samtidig tvinges studiesteder til å legge merke til enkeltstudenten
Reformen får foreløpig først og fremst studenter til å ta eksamen. Oppskriften er enkel: Tving studentene til å skrive mer. Tving lærestedene til å gi studentene tilbakemelding om hvor de står i god tid før eksamensdagen. Og la både studenter og læresteder forstå at om ikke produksjonen holder seg på det nivået departementet ønsker, så kan man forvente seg et spark i pengepungen. Det virker. Og det virket allerede før reformhøsten 2003 – studentene ved Historisk–filosofisk fakultet tok 25 prosent mer eksamen våren 2003 enn våren 2002. Årsaken? Lånekassen ble reformert før universitetene.
Studiepoengsproduksjon er imidlertid ikke kvalitetsreformens eneste suksesskriterium. Det finnes mer langsiktige mål. Gjennomsnittlig studietid skal ned, andel studenter som bruker litt av studietiden i utlandet skal opp, antall utenlandske studenter i Norge skal opp, studiefinansieringen skal i større grad fungere etter pisk– og gulrotsystemet for å bidra til å nå de andre delmålene, og byråkrati og demokrati på universitetene skal krympes og strømlinjeformes. Det er for tidlig å analysere utenlandstallene, men de andre to ser ut til å virke delvis etter planen.
Styrer krympes, og mye beslutningsmyndighet delegeres til enkeltpersoner. Disse enkeltpersonene skal riktig nok ta alle berørte grupper med på råd, men de formelle påvirkningskanalene svekkes. Det kan dermed se ut som våre demokratiske rettigheter svekkes noe. Til gjengjeld styrkes studentenes rettigheter som kunder, gjennom et læringsmiljøutvalg med full og uinnskrenket rett til å foreslå forbedringer eller anmode folk om å skjerpe seg. Vi vet ennå ikke hvor godt de vil høres.
Engasjementet vil dø, siden straffen for å bruke mer enn normert tid på studier er mangedoblet. Institusjonene må selge sjelen til næringslivet, siden økonomisk frihet betyr mindre penger fra staten. Og studentene vil bli dummere og dummere, siden frustrerte professorer må fore dem basiskunnskap med teskje. Dommedagsvisjonene er fortsatt ikke tilbakevist. Og de er vage og vanskelige å avkrefte.
Fremtidens studietid vil med største sannsynlighet bli kortere, og mer fagintens. Vi ser det allerede. Men det er ikke nok til å si at kvalitetsreformen er en suksess. Det gjenstår å se.
