Om anstendighet og ansvarsfraskrivelse
Institutt for kulturstudier (IKS) har i vinter vist seg mer grumsete enn den antimuslimske organisasjonen de forsøkte å kneble. Aller mest suspekt er behandlingen av Kari Vogt.
;)
Det begynte da IKS i høst sensurerte innleggene til islam–student Anne–Liv Gamlem, medlem av Forum mot islamisering (FOMI), som fremmet islamkritiske argumenter på islam–kursets Classfronter–sider. Når IKS har gitt uttrykk for at innleggene ble sensurert fordi de var rasistiske og støtende, lyver de. Debatten, som Universitas sitter på en kopi av, var både uskyldig og saklig. Som bråkmaker sørget Gamlem for å ha sitt på det tørre, med innlegg som aldri var i strid med Universitetets retningslinjer for rasisme slik instituttet hevder, og som aldri utfordret anstendighetens grenser. Det er mer enn man kan si om IKS\' bidrag til debatten som fulgte i riksmedia.
I virkeligheten var sensureringen verken særlig velbegrunnet eller særlig gjennomtenkt. IKS–ledelsen kan ikke ha reflektert mye over hvilke implikasjoner en «redigering» av meninger får for et akademisk forum – de syntes iallfall en grei løsning var å gi islam–kursets nettlærer et slikt redigeringsansvar. Da problemene oppstod rundt fagets bråkmaker, ble ansvarslinjene særdeles uklare. Instituttets leder, som hadde pålagt nettlæreren redigeringsoppgaven, fant det ikke betimelig å svare på den kritikken ytringsfrihetseksperter fremmet i Universitas. Dermed ble det den mer medievante Kari Vogt som offentlig måtte begrunne instituttets handlinger.
Da debatten om ytringsfrihetens kår ved Universitetet sauset seg sammen med sidespors–debatten om kvaliteten på Vogts forskning, ble Vogt hengt ut som en akademiker uten sans for kritisk tenkning. Blant flere tiltalls debattinnlegg, kommentarer og intervjuer i alle landets største aviser, strakk hennes overordnede seg så langt som til å si at beslutningen om sensur ikke var «en enkeltlærers avgjørelse». Avisinnlegget, som tilsynelatende skulle være et forsvar for Vogt, fikk det bare til å se mer ut som hun var den som hadde trykket på delete–knappen. Det ble takken Vogt fikk for å ha hatt anstendighet nok til å ta støyten på instituttets vegne.
Ironisk nok har IKS kunnet pynte på sensur–historien fordi de har hatt å gjøre med en grumsete organisasjon som FOMI. Resultatet er at de setter sitt eget grums i et grelt relieff. Da HF–dekan Bjarne Rogan svarte på kritikken mot IKS i Aftenposten, valgte også han å unngå beklagelser. Kanskje er også han feilinformert fra IKS–ledelsen om karakteren til Gamlems Classfronter–utspill, kanskje visste han ikke at han bortforklarte en sensur av helt legitime meninger, i et saklig ordelag, med flust av faglige referanser. Ikke desto mindre burde nettopp han sørget for et løft av refleksjonsnivået ved det landets eldste humanistiske fakultetet. Kanskje kunne han vært den som avsluttet IKS\' spill om anstendighet der Kari Vogts akademiske omdømme har vært brukt som innsats og middelet har vært løgnaktig sverting av en «suspekt» student.
