Hvorfor trenger vi utenlandske studenter?
Selv om utvekslingsstudentene ved Universitetet i Oslo er dårlig integrert, er de god butikk.
;)
I løpet av 2003 har Universitetet i Oslo (UiO) mottatt 615 utenlandske studenter gjennom såkalte utvekslingsprogram. Ved å automatisk henvise dem til hybler på Kringsjå eller Sogn, legger Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) et glimrende grunnlag for kulturell utveksling og internasjonal integrering, de utenlandske studentene imellom. I tillegg klarer de å fylle opp flere hybler som ellers ville stått tomme.
Noe forteller meg at SiO Boligdivisjon neppe kunne brukt like mye penger på kostbare byggeprosjekter i sentrum, dersom enda flere av hyblene på Kringsjå og Sogn enn i dag stod tomme. Opprettholdelsen av en levelig utleiedekning i de store, men usentrale studentbyene, har det gjort det mulig å investere i mer urbane prosjekter, med en husleie som nærmest forutsetter norsk pass. På den måten kan norske studenter bo sentralt og dyrt, mens utlendingene fyller opp de billige rommene i utkanten. Full dekning i topp og bredde. En perfekt symbiose hvor alle er fornøyde?
At utenlandske studenter kan ha det som plommen i egget, i det som av mange oppfattes som vår egen bakgård, ble klart bevitnet i Universitas to uker tilbake. Skildringen av livet på «Oslos fæleste sted» (Kringsjå) ga inntrykk av en gruppe utenlandske studenter som tydelig hadde funnet trivsel i en felles skjebne utenfor den norske studentens allfarvei.
Men hva får de igjen for oppholdet i Oslo? En erkjennelse av å ikke være norsk, av å tilhøre andre «utlendinger»? Burde ikke kontakt med nordmenn være et av de viktigste motivene for å reise til Norge?
Hvis hovedmålet er å følge undervisning på engelsk og samtidig å få venner fra Italia eller Ghana, bør vel dette kunne la seg gjøre i et land med et mer gjestmildt klima og prisnivå enn i Norge. Men det kan vel tenkes at kontakt mellom norske og utenlandske studenter er mindre viktig for Universitetet i Oslo og Samskipnaden enn for studentene som kommer hit.
Bilaterale avtaler og kvoteprogram for studenter fra fattige land er god reklame for merkevaren UiO, og henger godt på greip med kvalitetsreformens vedtatte målsetning om at norske studenter skal tilbringe minimum et semester i utlendighet.
På denne måten kan ingen anklage Universitetet for en manglende «internasjonal» profil. Eller at Clemet og departementet ikke holder tritt med stadig høyere krav til internasjonal erfaring og kompetanse innenfor akademia og arbeidslivet.
At den manglende integreringen mellom norske og utenlandske studenter hindrer sosialt og faglig verdifulle nettverk å oppstå, er det tydeligvis færre som bekymrer seg for.
