Tungt lodd å bære
Er du en lottovinner? Da kan du bli psykolog.
;)
Tam – tara – tam – trrrrr ... Trommestikkene spinner rundt, raskere og raskere mens bleke psykologisstudenter trenger seg opp etter veggene. Alle i rommet har fått A til eksamen. I høyre hjørne står Lise og Per og venter spent på hvem som kommer inn på profesjonsstudiet. Trommevirvelen øker i takt med psykologiprofessorens febrilske roting i haugen med gule og blå lodd. «Og vinneren er ...»Tam – tara – tam – taara: taaaam! «Lise! Gratulerer!». Lise styrter ut på gulvet med store gledeshyl. Per tusler slukøret ut av lokalet.
En utenkelig scene? Rent bortsett fra trommehvirvlene: Dessverre ikke. I hvert fall ikke om Nasjonalt fagråd for psykologiutdanning får det som de vil. For med overgangen fra et nyansert tallkaraktersystem til fem bokstavkarakterer vil altfor mange studenter få beste karakter til at dette kan fungere som utvelgelseskriterium. Det hevder i hvert fall ledelsen ved Psykologisk institutt.
– Frustrerende, sier tre psykologistudenter til Universitas.
Frustrerende? Det er sjelden jeg tyr til sterke uttrykk, men loddtrekning som utvelgelseskriterium påkaller snarere adjektiv som sjokkerende, latterlig og uhørt.
Jeg er enig i at livet er både urettferdig og fullt av tilfeldigheter – i hvert fall tilsynelatende. Men fra det faktum at mye er tilfeldig, synes veien lang til å utforme et system som implisitt synes å hevde at noe bør være tilfeldig.
Nå skal man selvsagt forsøke å forstå det logiske i motpartens argumentasjon. Og jeg undrer meg om ikke logikken bak dette forslaget rett og slett skjuler seg i en anerkjennelse fra sensorenes side av at eksamensretting er et sjansespill på lik linje med en lottotrekning. Men det viser i så fall bare urimeligheten i eksamensrettingen og legitimerer ikke i seg selv at man spiller russisk rulett med studentenes fremtid. Noen vil muligens hevde at det er bedre å åpent innrømme urettferdigheten i systemet enn å skjule den bak en tilsynelatende objektiv fasade. Jeg kan ikke annet enn å klynge meg til håpet om at subjektivt skjønn tross alt er bedre enn tilfeldig spill.
Men hva skal man så gjøre? Som vitenskapelige eksperter på utvelgelsesmetoder forventer jeg at ledelsen ved psykologi utarbeider bedre alternativer enn dette. Selvsagt er det synd at differensiering ved plusser og minuser av bokstavkarakterene slik mange universiteter i Storbritannia benytter ikke lenger er et alternativ i norsk lovgivning. Men Psykologisk institutt har andre muligheter de bør presentere for universitetsledelsen. Ett alternativ er å gjennomføre ekstra prøverunder og intervjuer. Jeg har full forståelse for at dette er både tid– og ressurskrevende, men det er en støyt jeg mener både instituttet og universitetsledelsen må ta.
Et annet, om kanskje mindre heldig alternativ, er det professor Fanny Duckert selv nevner for Universitas: å la karakterer fra videregående telle. Det er tross alt dette de fleste profesjonsutdannelser gjør. Og det er i det minste mer kontrollerbart enn loddtrekning.
Noen vil hevde at eksempelet fra Psykologisk institutt én gang for alle beviser bokstavkaraktersystemets utilstrekkelighet. Det skal jeg ikke si meg uenig i. Men når systemet først er innført i norsk lov, vitner denne saken først og fremst om brukernes inkompetanse.
