Møteplagere mot rasisme
Rasisme gir deg dårlig helse, mener professor i sosialmedisin Per Fugelli. Akademikerne er flinke til å avsløre rasisme, men hvem kan avsløre akademikerne?
Universitetet har mange fag som kan avsløre rasister, erklærte prorektor Rolv Mikkel Blakar da akademiet innkalte til hastesymposium om fremmedfrykt i Gamle festsal lørdag. Det skulle ikke mer til enn et par møteplagere for å avsløre Universitetet. Professorene hadde ikke snakket lenge om «hvit diskurs», Fremskrittspartiet og pigmentet melanocytter før en evig student av iransk opprinnelse tok ordet fra bakerste benk.
– Alt dette er interessant, men det som skremmer meg mest er rasismen i det akademiske liv, sa han.
Etterpå kom den indiskfødte akademikeren Amalendu Guha med en rystende beretning om hvor lite hans tre magistergrader og to doktorgrader teller i Norge.
– Det er ingen skikkelig vurdering av internasjonale eksamener ved norske universiteter, mente han.
Verken Guha eller iraneren var invitert til å snakke. Universitetet i Oslo hadde vært klossete nok til å forbeholde talerstolen for seks akademikere av rotnorsk opprinnelse. Dette er ingen stor skandale, men det er likevel en påminnelse om at det ikke er den aggressive rasismen som er det største problemet, men den systematiske hverdagsevnen vi har til å undervurdere eller overse medmennesker med uvante matvaner eller en ørliten aksent.
I sitt foredrag anklaget Per Fugelli politikerne for feig fortielse av norsk hverdagsfascisme, og for å lage «skrekk–og–gru–scenarier» ut av trygdesvindel, omskjæring og lyvende imamer.
Det er nettopp her Universitetet kunne ha utgjort en motvekt ved ikke bare å si, men også å vise desinformerte nordmenn at mennesker med såkalt utenlandsk opprinnelse kan bruke hodet til mer enn å jukse til seg trygd.
Hvis situasjonen virkelig er slik at Universitetet ikke har interessante forelesere med bakgrunn fra foreksempel Pakistan eller Marokko, sier det mer om det etablerte akademias holdninger enn om hodene til folk fra disse landene.
Men foreleserne som var tilstede hadde tross alt mye å komme med. Per Fugelli tok for seg de helsemessige konsekvensene av rasisme. En følelse av trygghet og verdighet er avgjørende for god helse, og konstant diskriminering fratar et individ denne følelsen, hevdet Fugelli.
Dette bør enhver merke seg. For det er ikke bare det å bli hatet av nynazister og mislikt av Frp–velgere som er problemet. Det å ikke få jobb, eller noe så uskyldig som ikke å bli vist nok oppmerksomhet, kan i det lange løpet oppleves som systematisk rasisme for den som opplever det på kroppen.
Thomas Hylland Eriksen, som nettopp har gitt ut bok om at vi har det for travelt, var også tilstede. Men så vidt jeg kunne høre, nevnte han ikke noen sammenheng mellom øyeblikkets tyranni og norsk hverdagsrasisme. Hadde han gjort det, ville han kanskje finne ut at vi er for travle til å høre på folk som bruker to sekunder ekstra på å fullføre en setning.
Fremmedfrykten er ikke sunn for nordmenn, heller. Ifølge Fugelli gir det ingen helsebringende effekter å innbille oss at vi er omringet av slemme utlendinger. Dessuten har mennesket et behov for å gjøre det rette og det gode, noe vi ikke får gjort ved å snakke nedsettende om andre mennesker.
Fugelli, Hylland Eriksen og Blakar er alle stemmer vi trenger i kampen mot rasisme. Men fakta om at nazismen er tynn vitenskapelig sett, har vært kjent lenge. Nå trenger vi å bli kvitt den fredelige, ubevisste rasismen hos folk flest, og her må det renskes opp like mye på Universitetet som andre steder.
– Diskriminering er knyttet til praksis. Den lar seg ikke løse av fakkeltog, sa Hylland Eriksen. Han gjentok også Arne Næss sin oppfordring om å invitere en nynazist på middag.
– Polarisering kan gi en god følelse for den som polariserer, fortsatte han.
Håpet er at det ikke blir med den gode følelsen også hos den som polemiserer.
