Skriking om bagateller
Samtidig som de viser sin sympati for studenter som må kjempe for ytringsfriheten, planlegger Studentparlamentet å gå rettens vei for 200 kroner. Norsk ungdom har gått inn i en ny tidsalder.
;)
TO STORE HENDELSER fant sted ved Universitetet i forrige uke. For det første varslet Studentparlamentet rettssak mot ledelsen på grunn av den nye papir– og kopiavgiften som de hevder er i strid med departementets retningslinjer. For det andre avla studentfredsprisvinnerne Nkululeko Sibanda og Tinashe Lukas Chimedza fra Zimbabwe Oslo et besøk.
Papirpengene er et vedtak som vil ramme og angå alle studenter. En økning på 50 prosent i semesteravgiften hører dramatisk og brutalt ut. Visst er det viktig å tale sin sak i et velferdssamfunn der de materielle godene flommer utover som det sorte gullet som pumpes opp av Nordsjøen. Og det er klart at et vedtak som er rettslig stridig ikke bør få passere i Universitetsstyret.
MEN HVORDAN kan man vente å høste troverdighet for støtten av studenter i undertrykkende regimer når man samtidig skriker opp for en slik bagatell? Sibanda og Chimedza er studenter ved en institusjon der semesteravgiften økte med 3000 prosent forrige semester. Dette er likevel ikke på langt nær studentenes største bekymring. Under president Robert Mugabe blir unge tvunget inn i hjernevasking og rasisme–opplæring i militære grupperinger, og de som motsetter seg det risikerer å bli arrestert og torturert.
Det er viktig at vi innser hvor priviligerte vi er som er født i dette landet. Selv som studenter har vi mer å rutte med enn arbeidstakere i mange andre land. Enda viktigere er det at vi har retten til å si fra når noe føles urettferdig, slik Parlamentet nå gjør. Denne muligheten er fraværende hos våre kolleger i Zimbabwe.
JEG MENER IKKE at det er galt benytte seg av denne retten bare fordi man har den. Men nettopp fordi vi er så rike på rettigheter synes det provoserende at disse skal håndheves i slik grundighet. Det var en gang da en student var en tynn og dårlig kledt mann som satt oppe til sent natterstid og leste på sin loftshybel i Oslos dårligere strøk. I dag er det ingen norske studenter som har lavere levestandard enn folk flest, og absolutt ingen er nødt til å gi opp studiene hvis semesteravgiften øker med 200 kroner. Ola student er ikke den han en gang var. Går Parlamentet rettens vei for disse kronene, mister de all kredibilitet hos meg.
DESSUTEN skal man ikke se bort fra at en økning i semesteravgiften faktisk kan få positive følger. Med kvalitetsreformen som står på trappene ønsker man at flere skal gjennomføre hele studieløpet ved Universitetet. Som et skritt i samme retning mener jeg at en økning i semesteravgiften faktisk ikke er helt malplassert nå. Det er muligens på tide at den blir en reell terskel til statusen «student» og ikke bare en snarvei til billigere tog– og trikkebilletter.
