Bli hjemme i Norge!
Vi er smarte nok i Norge. Derfor trenger vi ikke lenger dra til utlandet.
I regjeringens budsjettforslag foreslo man å kutte hele 32 millioner kroner i støtten til utenlandsstudenter. Etter massive protester fra blant andre utenlandsstudentenes interesseorganisasjon ANSA (Association of Norwegian Students Abroad), ble kuttet redusert i budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Tross mindre nedskjæringer til utenlandsstudentene, ser det ut til at 500 studieplasser i utlandet forsvinner. Forliket endte med et kutt på 20 millioner kroner, som skal bidra til å dempe den store veksten i gebyrstipendene.
For tre år siden ble en stortingsmelding som omhandlet fremtiden til utenlandsstudenter lagt på bordet. I klartekst kunne man lese at det var ønskelig med en stor andel norske studenter i utlandet. Målet var at hele 50 prosent av høgskole– og universitetsstudenter skulle ta hele eller deler av utdanningen i utlandet. Ser vi på budsjettresultatene, sier det seg selv at fremtiden ser dårligere ut for de som kunne tenke seg et studieopphold i fremmed land. Særlig de som vil studere mediefag, hotellfag, fysioterapi, film/foto, industrifag eller opera – fag som Lykkeutvalget har foreslått å kutte eller innskrenke skolestipendet til.
Stortingsmeldingen fra 1997 er ikke verdt papiret den er skrevet på – og enda verre – politikerne på Løvebakken ser ut til å ha glemt at vi nå lever i en globalisert verden som krever internasjonal kompetanse. Vil man henge med i den globale landsby må man også være tilstede. Å isolere seg i periferien er lite gunstig.
Norge fikk som kjent ikke sitt første universitet før i 1811, og det er derfor bråkjekt å mene at vi har opparbeidet like mye akademisk kompetanse som en del andre land. I møte med nye utdanningssystemer og tradisjoner får utenlandsstudenter unik lærdom som er verdt å ta med hjem til det ganske land. Noe som muligens illustrerer Norge i en internasjonal sammenheng er midlene som blir brukt til norsk forskning. Målt i andel av bruttonasjonalprodukt ligger som kjent Norge langt under gjennomsnittet i OECD–landene.
I det opprinnelige budsjettforslaget så det ut til at en rekke studieretninger i utlandet ville få dramatiske kutt i gebyrstipend/skolepenger. Et slikt utfall ville fått én konsekvens, nemlig at kun de pengesterke studentene kan ta utdanning i utlandet.
Dette står i sterk kontrast til prinsippet om lik rett til utdanning. Heldigvis tok man til vett og reduserte kuttet med tolv millioner på denne posten. At regjeringen vil innføre en mer eller mindre politisk styring av hva studentene skal studere i utlandet, og dermed utelukke økonomisk ressurssvake studenter fra enkelte fagretninger, er til å få ståpels av.
Samtidig kan man forstå forslaget dersom det er et ledd i å få utenlandsstudenter til å dra til ikke–engelskspråklige land hvor det er lave eller ingen skolepenger. Det har vært et politisk mål å få utenlandsstudenter til å velge andre land enn eksempelvis England og USA. Trenden har vist seg å gå i en helt annen retning. Flere og flere velger vestlige land. I skoleåret 1999–2000 oppholdt hele 1982 studenter seg i Australia, noe som var en radikal økning i forhold til året før, da omkring 1000 studenter var immatrikulert ved australske universiteter og høgskoler. Land som Spania, Italia, Frankrike og Portugal kan være glimrende alternativer til en del ikke–engelskspråklige land som krever «astronomiske» summer i skolepenger. En årsak til at studenter vegrer seg for å dra til ikke–engelskspråklige land kan være språkbarrierene. For å få en dreining mot «nye» land må man derfor legge forholdene til rette slik at det er mulig å lære språket før man begynner å studere. I skoleåret 1998–1999 innførte man et språkstipend på 15 000 kroner. En ubetydelig sum som ikke holder til mer enn et sju dagers språkkurs. Neste års utenlandsstudenter får ikke en øre mer i språkstipend. Både større geografisk spredning av studentene og faglig valgfrihet kan man bare glemme med dagens bevilgninger.
