En professor i presang
Gaveprofessoratene gir de rikeste onklene enda en mulighet til å styre forskningen dit de vil.
I fjor sommer spurte Norges bank Universitetet i Oslo om de hadde lyst på en professor: Banken skulle spandere lønn og driftsbudsjett de neste syv årene, minst.
Gull! Her virkeliggjør man drømmene til samtlige universitetsreformatorer fra NHO direktør Kristin Clemet til utdanningsminister Kristin Clemet: Tettere kontakt mellom akademia og samfunn gir forskning som samfunnet etterspør og inntekter som universitetene trenger.
I januar undertegnet Universitetet avtalen. Universitetsdirektøren, instituttbestyreren og sentralbanksjefen jublet om kapp på Universitetets nettsider. Ingen spurte om Universitetet solgte troverdigheten sin på januarsalg eller om sentralbanksjefen sniker i køen.
Kan en professor sponset av Norges bank skjelle banken ut for en meningsløst høy rente? Øystein Noreng ved BI nekter prinsipielt å komme med kritikk av Total Final Elf som sponser professoratet hans. Jeg tror bankprofessoren vil være mer proff enn som så. Men hvor mye skal vi vektlegge positive uttalelser om Norges bank fra en sponset professor?
Avtalen forutsetter at professoren skal forske på pengepolitikk. Det er slik forskning Norges bank har bruk for når den skal bestemme renten og forsøke å holde orden på prisvekst og arbeidsledighet. Innenfor budsjettrammen har Økonomisk institutt valg å prioritere forskerstillinger til pengepolitikk, miljøøkonomi, helseøkonomi og så videre. Det var ikke nok makroøkonomer for Norges bank, det var sikkert ikke mange nok miljøøkonomer etter Natur og ungdoms mening heller. Miljøvernerne har ikke råd til å gjøre noe med det, det har Svein Gjerdrem.
De som har råd kan snike utenom køen: Næringslivet, rike interesseorganisasjoner og statsforvaltningen. De som alt kan kjøpe oppdragsforskning og ansette egne eksperter får slik enda en mulighet til å sørge for at kunnskapsproduksjonen skjer innenfor deres interessefelt.
Universitetet i Oslo har i dag syv gaveprofessorater. Med kravet om å skaffe flere eksterne inntekter kan det fort bli flere. Forskningsrådet foreslår å gi flere hundre tusen i belønning når en ansetter en professor med bakgrunn fra næringslivet. Igjen ideen om at de som har råd vil kunne betale frem sine interesser i en institusjon som liksom skulle være uavhengig. Kan World Islamic Mission sponse en sosiologiprofessor med muslimsk bakgrunn?
Da universitetsreformatorene lovte mer frihet til Universitetene trodde jeg en mente at institusjonene selv best bestemmer hva en bør prioritere å forske på og hvilke forskere det er verdt å satse på. Gaveprofessorater og ansettelsesbonus tyder på at en mener lommebøkene vet enda bedre.
