UFD bør kreve at det nye styret for UiO gjør ansettelsesprosessen mer gjennomsiktig og tilgjengelig for alle

Sist fredag ble den norske stat dømt av EFTA–domstolen for praksisen med å reservere et antall professorater for kvinner. Dommen kom ikke som en overraskelse.

Spørsmålet er hva vil Utdannings– og forskningsdepartementet (UFD) og Universitetet (UiO) gjøre for å fortsette den positive trenden med flere kvinnelige professorer?

Statsråd Clemet innrømmet i Aftenposten sist lørdag at dommen mot Norge var ventet. I to år har UFD og ledelsen ved Universitetet vært klar over at en slik dom ville bli det sannsynlige resultatet. Da må en nå kunne forvente at statsråden sammen med UiOs ledelse har brukt den siste tiden til å forberede alternative metoder for å utjevne de ekstreme forskjellene i kjønnssammensetning i akademia.

Beklageligvis tror jeg ikke det vil komme nye tiltak som kan styrke bredden av akademikere under den sittende regjeringen. Pressemeldingen statsråd Clemet sendte ut sist fredag beklager EFTA–domstolens avgjørelse, men tiltakene som nevnes kan ikke akkurat kalles revolusjonerende. Punktene som ramses opp kjennetegnes ved at de er, eller skal være, innført ved universiteter og høgskoler og at de er mindre justeringer fra departementet sin side. Det store krafttaket, og viljen til endringer, mangler.

Etter mitt syn er det tre hovedområder UFD og UiO må gjøre noe med:

## Vilje til å tilrettelegge forholdene for kvinnelige akademikere. Grep som kan gjøres er undervisningsfrie semestre, fritak for administrativt arbeid, og frynsegoder som barnehageplass og hjemmehjelp.

## En mer åpen ansettelsesprosess som er mindre preget av kameraderi og diskriminering. Og da ikke bare diskriminering på grunnlag av kjønn, men også etnisitet og seksuell legning. Det er godt kjent at en lang rekke av stillingene som utlyses er skreddersydd for en enkelt kandidat. En slik praksis gjør det usannsynlig at andelen kvinner kan bli representativ i overskuelig fremtid. Departementet bør kreve at det nye styret for UiO gjør ansettelsesprosessen mer gjennomsiktig og tilgjengelig for alle, samt at det må bli større klageadgang for søkere.

## I tillegg må regjeringens OECD–målsetting for norsk forskning følges opp med konkrete bevilgninger. For det er her kjernen på kjønnsproblematikken ligger. Antall stillinger som utlyses hvert år er på et minimum. Dels fordi det er liten avgang på grunn av alder, men desto mer på grunn av mangel på nye stillinger.

Hadde regjeringen fulgt opp sin egen målsetting i forhold til forskning, burde det vært nok stillinger til både kvinnelige og mannlige forskere. Men det er nok mer sannsynlig at regjeringen følger oppfordring fra EU–motstanderne om ulydighet mot EFTA–domstolen, og ignorerer forbudet mot å øremerke professorater for kvinner.