Amnesty kjemper. Ikke for samvittighetsfanger i Tyrkia, men for å få medlemmer. Det samme gjør Natur og ungdom, Filologen og en rekke andre organisasjoner og foreninger. At Studentersamfundets generalforsamling denne helgen ikke våget å budsjettere med et eneste nytt medlem neste år, viser noe av den pessimismen som råder blant de frivillige for tiden.

Og pessimismen kan være begrunnet. En utdanningsreform er på vei, og det finnes neppe en eneste forening eller organisasjon som vil tjene på den. Heltidsstudier, innleveringer, mapper, eksamensavhengig studielån; listen er lang og kan gjøres lenger. Ord som klinger godt i en effektiviseringsretorikk, men desto surere for foreninger som baserer seg på at folk har tid til å engasjere seg.

«Engasjement». Et småklamt ord i utgangspunktet. Stinkende av ungdomspolitikere, medlemsjuks, skinnhellighet, studentpamper, gullgutter og prektige piker. Prydet av lilla skjerf, stygge buttons, lange frakker, dingeldangel, blåskjorter og slips.

Men skrell vekk et par kilo myter, fordommer og noen ekstreme eksempler, så er det du sitter igjen med ganske ålreit. Studenter som bruker tid og krefter på å forholde seg til verden rundt seg; som bryr seg om hvordan de kan gjøre studielivet litt bedre for seg selv og andre. Ved å selge øl i en fakultetskjeller, ved å gi ut tidsskrift eller ved å kjempe for undertrykte studenter i Burma. Du skal være bra blåst for ikke å se en form for verdi i slikt engasjement, enten det er faglig, menneskelig eller sosialt.

Men varsku her. Enkelte av de engasjerte studentene har luktet reformlunta, og for en tid tilbake møttes studentrepresentanter og universitetsledelsen for å snakke om saken. «Gi oss studiepoeng for engasjementet» var et av forslagene som ble diskutert.

Gå hjem og vogg. Dersom studenter trenger studiepoeng for å fatte verdien av å engasjere seg, har de problemer. Selv den mest selvutslettende, flittige student kan bruke noen timer i uka til en aktivitet som ikke betaler seg i hard vektallsvaluta, det er ikke der det butter.

Det vi trenger er organisasjoner, fagutvalg, festforeninger og grupper som skjønner viktigheten av å fortelle verden at de er til. Som forbereder seg på den utfordringen reformen blir. Som fanger opp de nye studentene, som forteller dem at det er både menneskelige og faglige gevinster ved å delta.

Studentersamfundet er gjennomgående negative til målbar lønn for engasjement. Ære være dem for det. Forhåpentligvis ser de også viktigheten av å møte reformen med en offensiv holdning. Studentersamfundet bør tenke seg godt om. De bør forstå eksemplets makt, ta ansvar og satse på i hvert fall ett nytt medlem neste år.