Forrige uke fortalte Universitas hvordan studenter og elever vil få forskjellig beskyttelse av loven når det gjelder deres arbeidsmiljø. Brudd på elevers rettigheter vil kunne bli straffet med inntil tre måneders fengsel, mens de ansvarlige ved universiteter og høgskoler kan bryte studenters rett til et godt arbeidsmiljø uten verken å måtte svi økonomisk eller risikere fengselsstraff.

«Studenter er myndige og kan påvirke arbeidsmiljøet gjennom sin representasjon i styrende organer. Umyndige elever har ikke samme mulighet til å påvirke» sa statssekretær Bjørn Haugstad i Utdannings– og forskningsdepartementet til Universitas i forrige uke.

Med denne argumentasjonen skal studenter nå akseptere hvorfor vi skal være annenrangs borgere av staten Norge. Samtidig som helttidsstudenten gjenreises, og studenter etter planen skal tilbringe mer tid ved universitetet, mangler fremdeles anerkjennelsen om at studier faktisk er en fulltids syssel. På lik linje med annet arbeid. Så når Haugstad antyder at myndige studenter må kunne sikre sine rettigheter «gjennom sin representasjon i styrende organer» lurer jeg på om han forstår kompleksiteten i arbeidsforholdene ved et universitet eller en høgskole. Med utgangspunkt i Universitetet i Oslo kan en se på alle mulige fysiske sider av arbeidsmiljøet som studenter er i daglig kontakt med. Utover de selvfølgelige tingene som dårlig luftkvalitet på lesesaler og i forelesningssalene og gamle bygninger fulle av asbest; så omgås studenter kjemikalier, radioaktive stoffer, gasser, ekstrem kulde og varme. Videre har mange studenter forskjellige former for praksis eller utplassering utenfor studiestedet, hvor de utsettes for vanskelige forhold. For eksempel legestudenter på sykehus. Kun for å nevne noen elementer.

Så mens ansatte som omgås disse forholdene er beskyttet av arbeidsmiljøloven, med spesifiserte plikter og krav til arbeidsgiver, må studenter i stor grad akseptere forholdene. Eventuelt bruke de studentene som er valgt inn i råd, utvalg og styrer. Hvis du finner ut hvem de er ...

Mitt inntrykk er at de ansvarlige i departementet er redd for å gi studenter samme rettigheter som elever. Dette fordi studenter i større grad enn elever vet å bruke de rettighetene man har. Og at departementet kanskje frykter konsekvensene for en slik strafferettslig ansvarliggjøring. For hvis en student fikk muligheten til å påklage dårlige sider ved sitt arbeidsmiljøet, kunne situasjonen oppstå hvor noen ble stilt til ansvar. Og frykten hos departementet er at i siste instans kan ansvaret bli plassert hos deres statsråd. For de fleste manglene ved de fysiske arbeidsforholdene vil jeg påstå skyldes manglende vilje til prioritering av midler. Og det er departementet sitt ansvar!