«Gi etter evne. Få etter behov». Sosialistisk utopi eller en naturlig del av en velferdsstat? I vårt naboland Sverige er en tilbøyelig til å mene det siste. Utstuderte svensker med høy studiegjeld og lav luselønn får en komfortabel armhulepute av staten; avdragene på studielånet kan ikke overstige fire prosent av inntekten. For en ung, svensk arbeidstaker med 300 000 i årslønn innebærer det avdrag på 12 000 kroner i året, og den unge svensken kan betale ned lånet når hun er eldre og har råd til det.

For en norsk, ferdig student med fullt lån ligger avdragene på 32 000 kroner i året. Litt rask hoderegning skulle tilsi at du helst bør få en jobb med 800 000 i årsinntekt for å komme på nivå med svenske lånekunder. Utopi? Jepp. Rettferdig? Neppe.

De siste årene har studielånsrenta blitt markedsstyrt, og det er foreslått å sette deler av Lånekassens tjenester ut til private banker. Dessuten er den kommende utdanningsreformen også en strømlinjeforming av høyere utdanning. Det skal bli så yrkesrettet og kjapt at det nært sagt blir umulig å kombinere jobb og studier. Dermed tvinges alle – som ikke har stinne foreldre – til å ta opp lån på flere hundre tusen kroner. Et lån de vil slite med i 20 år.

Frykten for gjeldsbyrden vil nok gi effektive studenter, men neppe ivareta interessen for smale fag og fordypning som ikke nødvendigvis betaler seg direkte med høytlønnet arbeid.

Ekstra kjærkomment er det derfor at Studentparlamentet nå puster liv i den gamle tanken om et system der hva du tjener ligger til grunn for hva du må betale, et system der bekymringen for om du får en relevant jobb med høy inntekt ikke overskygger behovet for fordypning, eller for å satse på det du virkelig liker å studere.

Flere og flere utdanner seg, og studiegjeld er i ferd med å bli en ny folkesykdom for flere generasjoner nordmenn. Må det være slik? Selvfølgelig ikke.

Å tro at Lånekassen vil tilby oss svenske betalingsforhold med det første er like naivt som å tro at Arild Underdal vil gjøre suksess som stand up–komiker. Likevel er det faktisk politikere, både fra venstresiden og sentrum, som har tatt til orde for rentefritt studielån, markedsstyrt rente og annet valgsnadder.

Utfordringen for Studentparlamentet blir nå å huke tak i stortingspolitikere som fortsatt betaler sure låneavdrag (og ikke støtter seniorsaken). Minn dem på løftene, fortell dem eventyret om Sverige, press dem, smør dem, gi dem inn. Dere har flere hundre tusen velgere i ryggen.