Fri oss fra krisene
Budsjettkriser og boligkriser er blitt like årvisse som jul og påske. Kanskje vi burde sutre litt mindre og i stedet lære oss å prioritere?
Spenn fast setebeltet: Den årlige budsjettkrisen er her. Universitetet i Oslo får redusert sine bevilgninger med 58 millioner kroner neste år dersom Arbeiderpartiets budsjettforslag går igjennom. Rektor og prorektor er tradisjonen tro frådende av sinne og oppgitte over regjeringens manglende vilje til å satse på forskning og utdanning.
Også i august var det krise; boligkrise. 1800 studenter sto i boligkø, og enkelte måtte søke ly på nødinnkvarteringen på Sogn studentby og sove i peisestua i noen dager. Studentsamskipnaden tar konsekvensene og bygger med politikernes velsignelse stadig nye studentblokker for å tilfredsstille studentenes behov.
Disse krisene er like tradisjonsrike og årvisse som jul og påske. Men nå, et par måneder ut i semesteret, har likevel de fleste funnet seg et sted å bo. Og på tross av gjentatte kutt i budsjettene kan de fleste fortsatt studere det de vil, og det endatil nesten gratis, selv om man kanskje må ta grunnfaget i fulfulde et annet sted.
Jeg sier ikke at krisene ikke har en rot i virkeligheten – det har de. Men det er ikke alltid disse røttene stikker like dypt. Det viktig å ha i tankene at kampen om budsjettmidlene i stor grad er en kamp om å skrike høyest. Universitetet i Oslo føyer seg i så måte fint inn i rekken av sykeshus, aldershjem, barneskoler og fjernsynskanaler som deltar i et evig "skal ha, skal ha" og henter fram kraftsalvene og en indignert mine når politikerne signaliserer kutt.
Et bredt og variert tilbud om høyere utdanning er naturligvis viktig. Likevel er det litt trist at det selv ved et universitet ikke er noen kritiske røster som spør: Er nå virkelig Universitetet den institusjonen som trenger pengene mest? Er det grunn til å sutre over at forskningsfondet bare øker med sju milliarder kroner og ikke sytti, slik Kaare Norum ønsker? Er det ikke naturlig at vi får redusert budsjettet når studentmassen blir stadig mindre? Perspektivene og den akademiske distanse som universitetsfolk ellers er berømte for, har en tendens til å forsvinne når det gjelder kutt som kan true ens egen hverdag.
I stedet for å sutre bør man prioritere. Dersom man ikke har penger til å opprettholde full undervisning i både sosiologi og psykologi, så sats på psykologi og send sosiologistudentene til Bergen. La heltidsstudentene gå foran i køen om studenthybler.
Særlig dobbeltmoralsk er det når sutringen bidrar til å nøre opp om politikerforakten og den stadig voksende misnøyen med at vi ikke bruker mer av oljepengene. Dette skjer samtidig som akademikere river seg i håret over at så mange vil stemme Fremskrittspartiet.
Både studenter og ansatte ved Universitetet bør være mer restriktive med kraftsalvene og ikke gjenta dem av gammel vane. De bør også vise evne til å prioritere og ha andre verdener i tankene enn vår lille universitetsverden. Det vil gi større mulighet for å bli hørt når det virkelig er krise.
