Styrmann uten tillit
Den store taperen ved rektorvalget er demokratiet. Bare litt over fire prosent av Universitetets studenter deltok ved årets valg.
;)
– Straffen for å nekte å delta i det politiske liv, er at man ender opp med å bli regjert av folk underlegne en selv, skrev Platon.
Mandag 8 oktober fikk Universitetet ny rektor. Professor i statsvitenskap, Arild Underdal dro i land seieren mot motkandidaten Eivind Osnes med bare fire prosents overvekt. Det hadde han mest sannsynlig ikke gjort uten støtten fra studentene. 60 prosent av studentstemmene gikk til Underdal. Men da Uniforum dagen etter valget skulle spørre studentene om hvorfor de valgte Underdal, fant de ingen som hadde stemt ved valget.
– Jeg har ikke stemt. Jeg vet ikke hva de to rektorkandidatene står for. Informasjonen til studentene har ikke vært god nok. (...) Jeg vet faktisk bare om én student som har stemt –vedkommende kjente en av kandidatene personlig, sa ex.phil.–studenten Caroline Hals til Uniforum.
All erfaring viser at rektorvalg ikke engasjerer studentene. Bare en av ti deltok ved det forrige valget, og i år er deltakelsen 4,6 prosent. Valget blir oppfattet som mye viktigere for de 4500 vitenskapelige ansatte som hever sin lønn ved Universitetet. Men når studentdeltakelsen synker fra år til år burde noen rope varsku.
Ved det forrige rektorvalget var det fem kandidater, og det måtte fire valgrunder til før Kaare Norum vant. I år har det bare vært to kandidater. Kan det hende at ingen av årets kandidater falt i studentenes smak? Hvor legitim er støtten til den nye rektoren når bare fire prosent av studentene deltar ved valget? Og hvem kan klandres for den lave valgoppslutningen?
Det mest vanlige ville være å skylde på det lave samfunnsengasjementet blant dagens ungdom. Både stortingsvalget og studentparlamentsvalget hadde rekordlav oppslutning, og de politiske ungdomspartiene har lenge manglet medlemmer. Kanskje historiestudenten Torben Grue nærmere seg svaret når han utaler dette til Uniforum:
– Stemt, jeg? Nei! Jeg har ingen klar formening om hvem jeg burde ha stemt på. Jeg synes ingen av dem virker særlig tiltalende. For meg fortoner det seg egentlig som et valg mellom to onder. Jeg kunne ikke bestemme meg for hvem jeg synes er minst verst.
Når de to rektorkandidatene tar studentene såpass useriøst at de ikke engang gidder å presentere sin egen politikk på en skikkelig måte, kan man spørre om Universitetet i det hele tatt ønsker å ha et studentdemokrati. Da flere av mine venner dro på valgdebatt på Chateau Neuf, var kandidatene så vage at vennene mine ikke orket mer, og gikk før tiden. Det kan nesten virke som om kandidatene ble enige om å ikke avsløre større forskjeller i løpet av valgkampen.
Sabotasje eller ikke, valgkampen ovenfor studentene har vært en dårlig spøk. Det har nesten ikke blitt gjort noen skikkelige forsøk på å engasjere studentene, og i den grad det har blitt gjort, har uttalelsene til kandidatene vært så tåkete at dette bare har økt usikkerheten.
Hvorfor har det for eksempel ikke blitt sendt ut informasjon om valget? Universitetet har både bolig og e–post– adresse til de fleste studentene.
På selve valgdagen var ikke situasjonen noe bedre. Universitas fikk flere fortvilte telefoner fra studenter som ikke visste hvor de skulle stemme. Valgurnene var også godt gjemt, og noen var bare merket med håndskrevne plakater. Man kan lure på om universitetsstyre ønsket å holde valget hemmelig.
– Vi har begge fått en tillitserklæring fra Universitetet, kunne påtroppende rektor Arild Underdal forteller Uniforum valgdagen.
Mer feil kunne han ikke tatt. Det er ganske utrolig når den påtroppende rektoren ser på valgdeltakelsen som en tillitserklæring, og ikke slik det egentlig er: en mistillitserklæring.
Hvis dette er talende for den nye rektorens dømmekraft, lover det ikke godt for de tre kommende årene.
