Sturla Haugsgjerds studentforening: – Den het heroinrøykeklubben på do. Vi var to medlemmer.

Ungdomsskolen var den siste utdanningen Sturla Haugsgjerd fullførte. Det har ikke satt noen stopper for karrieren.

– Jeg var med i én studentforening, sier Sturla Haugsgjerd og retter på den grå luen.

– Den het heroinrøykeklubben på do. Vi var to medlemmer.

Sturla har markert seg som en viktig stemme i den norske rusdebatten. Han er skribent, forfatter og åpent rusavhengig.

Akademias siste røykere: -Jeg hadde løyet hvis jeg hadde sagt at estetikken er irrelevant

– Som liten ville jeg bli noe akademisk, forfatter, kanskje regissør... jeg kom fra et spesielt hjem.

Faren var kristenkommunistisk freudianer, moren fra et klassisk arbeiderklassehjem. Da de skilte seg, gjorde Sturla en helomvending: han skulle aldri bli akademiker.

– Da tenkte jeg bare: fuck skolen.

Han begynner å synge på Pink Floyd's Another Brick in the Wall. «We don't need no education...»

Professor om akademisk doping: Studenter bør dope seg

I tredje klasse droppet han ut av dramalinjen på Hartvig Nissen VGS. Etter et par års jobb på Rimi, Peppes og som doplanger, søkte Sturla på Westerdals' splitter nye filmlinje.

Der kom han inn, til tross for manglende vitnemål.

– Jeg sendte inn en tekst og et moodboard. Så prata jeg meg inn, som jeg alltid gjør.

Westerdals på starten av 2000-tallet var noe ganske annet enn i dag, ifølge Sturla. Det var lavt nivå på lærerne, og alt tok lang tid.

– Filmskole i Norge på den tiden var bare masse gutter i svart frakk som ville lage karatefilmer. Ingenting virket. Det var kjempefrustrerende.

Han beskriver seg selv som en narsissistisk og lite samfunnsengasjert student, men fikk laget noen dokumentarer, til tross.

Den store distraksjonen kom imidlertid i form av heroin. Det var på Westerdals Sturla oppdaget stoffet, som fort tok over for undervisningen.

– Det var mye gøyere enn skole. Vi satt og røykte og drømte oss vekk. Etter to år droppet jeg ut, så det ble ikke noe vitnemål da heller.

Han prøvde seg på to voksenopplæringer på Sinsen og Bjørknes.

– Det ble for mye islandsk ættesaga for meg. Altfor mange navn! Jeg orket ikke.

I stedet forsvant han inn i en «naverboble», før han gjenoppdaget internett og skrivegleden.

Fra en westerdøling til en annen: «Jævla homo»-Gisle: -Der gikk visst grensen min

I 2009 ville imidlertid Westerdals ha Sturla tilbake, og han ble headhuntet til tekstlinjen. Da hadde han skapt seg et navn som skribent, og blitt plukket opp av Smuglesning og Natt og Dag.

Han begynte, men droppet ut året etter da han fikk jobb i NRK-programmet Trygdekontoret.

Likevel har han forelest på Westerdals om blant annet filosofi og medieanalyse.

– De hadde hørt meg forelese om tv-bransjen tidligere. De synes vel jeg hadde noen spennende perspektiver.

– Hva tenker du selv om viktigheten av høyere utdanning?

– Jeg liker å omgi meg med akademikere. Mennesker med god allmennutdannelse er ofte mer interessante samtalepartnere. Men vi må få inn folk med forskjellige typer tankesett, ikke kun akademiske puggedyr. Vi er blitt et flinkis-samfunn.

Sturla etterlyser et mer mangfoldig miljø i utdanningsinstitusjonene. Han mener flere bør bli tatt inn på grunnlag av praktiske opptaksprøver og ikke utelukkende toppkarakterer.

Han tar en slurk av rødvinsglasset.

– Jeg savner koko-kullet fra Westerdals, jeg.