Helga Hjorth: Studentforeningenes legende

Som student hadde jurist og forfatter Helga Hjorth mye selvtillit, men ikke så høye ambisjoner. Aller helst satt hun på et hyttetak og diskuterte filosofi.

– Studietida var én lang fest, konstaterer Helga Hjorth, lett henslengt på en sprek sofa i Riksarkivets lokaler på Sognsvann, hvor hun jobber. Juristen satt ikke med nesa i lovboka sånn altfor ofte.

– Du kan ikke bli overkjørt av trikken, og bare ha brukt tida på å lese, sier hun, og forteller engasjert om den ansvarsfrie tilværelsen.

– Vi kunne bare holde på som vi ville. Så vi festa, var på hytteturer, sjekket opp gutter og filosoferte.

Er det du som er Helga? Du er jo en legende på Hoppeseter!

Til tross for at hun alltid har vært interessert i å skrive, hevder Hjorth det var tilfeldig at det var jurist hun skulle bli.

– Jeg ville bli filosof, men rota meg ned på jussen.

Dette er søsteren: Skadeskutt Hjort

På Universitetet i Oslo fant Hjorth riktignok både studentforeningen Jussbuss, og Juristforeningens studenthytte på Hoppeseter. Her fikk hun etterhvert en sentral rolle i hyttestyret. Dermed ble det enkelt å legge det hun beskriver som «brukbare prestasjoner» igjen på lesesalen, og heller dra på dugnad og synge drikkeviser på hyttetaket i Lommedalen.

– Jeg husker det var en vanvittig fest på Hoppeseter da Bobbysocks vant Melodi Grand Prix. Alt det rare vi skrev i hytteboka på slike hyttefester hadde vært døden på Facebook idag. Sånt skal ikke ut.

Ønsket om å bli filosof drukna likevel ikke helt i studenthverdagen i Oslo. Etter fjerde avdeling pakket Hjorth sakene, og dro til Bergen for grunnfag i filosofi.

– Det var ikke det hippeste å være juss-student på filosofien, forteller hun, og innrømmer at hun nok ble sett på som «vestkantjenta».

– Jeg irriterte meg kraftig over de derre folka på HF som ikke synes jeg var like intellektuell som dem. Det irriterer meg i grunn fortsatt.

Lest denne om kvinnelige matportretter? Hva med Tonic Morrison?

Hjorth lot seg kanskje ikke pille på nesen, men hevder hun var en nokså «easy going» student.

– Jeg hadde mye selvtillit, men ikke så høye ambisjoner.

Vel tilbake i Oslo fullførte hun jussen, som siden har ført henne til spennende stillinger i både departementer, Oslo kommune og nå i Riksarkivet. Hjorth er derimot ikke sikker på om hun ville tatt samme valg igjen.

– Nå hadde jeg nok tenkt at jeg skulle gjort noe som var mer gøy, så jeg hadde nok heller valgt filosofi.

– Utfordret du HF-stereotypien?

– Nei, da hadde jeg sikkert blitt sånn selv, humrer Hjorth.

– Kunne du skrevet roman om studietida?

– Det kunne jeg kanskje, det var en fin tid, svarer hun og trekker på skuldrene.

Det står i hvert fall ikke på tilgjengelig materiale. Anekdotene har hun nemlig fått erfare at lever i beste velgående.

– Jeg jobbet i kommunaldepartementet i mange år, og hadde blitt en sånn alvorlig byråkrat. Så møter jeg på en ganske nyutdannet jurist. Mens vi står der og snakker, kommer det frem at jeg var aktiv i hyttestyret på Hoppeseter: «Hva! Er det du som er Helga? Du er jo en legende på Hoppeseter!».

– Da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, innrømmer hun rister lattermild på hodet.