Morten Hegseth: Cocky, men skjør

Morten Hegseth angrer på at han aldri fullførte studiene, men han angrer også på at han begynte.

– Så fine briller du har! Kan jeg ta et bilde av dem, spør Morten Hegseth.

Hvordan kan man si nei til en mann på to meter og med titusener podkastlyttere?

– Passer jeg dem, spør han med brillene på snuten, like motebevisst som en 14-åring som ikke vil falle utenfor.

Best kjent er han kanskje som den ene halvdelen av podkasten «Harm og Hegseth». I ti år har han jobbet som journalist, både i VG og Se & Hør. Skal vi tro hans ord, begynte det hele i Stjørdalen, med et tirsdagsrituale i femårsalderen. Da stod han utenfor den lokale kiosken og ventet på at det nyeste Se&Hør skulle komme ut for salg. Det stod nærmest skrevet i stjernene at Hegseth skulle bli en journalist, men…

– Jeg hatet virkelig å studere journalistikk. Det er jo bare tull! Det var dørgende kjedelig. Likevel gjorde jeg det kjempebra, sier han uironisk.

Mannen som starter halvparten av sine setninger med «jeg» påstår at han burde studert noe som kan brukes.

– Politikk eller likestilling. Klarer du å skrive, og vet hva en ingress er, kan du bli journalist, forklarer Hegseth og veiver engasjert med armene.

– Jeg var nok litt cocky da jeg startet på journalistikk i Bodø. Det var for stort fokus på lokaljournalistikk, som at busskur ikke fikk nok penger av kommunen. Jeg ville skrive om hvor mye penger Beyonce tjente i fjor.

Det var ikke bare studiene i Bodø som var et problem, Bodø by bød ga ham helt hetta.

– Jeg var en skjør sjel, og burde nok ha vært hos psykolog. Vi snakker syv minusgrader og bekmørke halve året.

De kåte blikkene ropte «jaaa», men inni meg lød ropet: «neeei»

Hegseth har ikke mye godt å si om Bodø, men byen får ikke hele skylden.

– Jeg var på et enormt dårlig sted i livet akkurat da – 19 år og full av angst.

– Var dette like etter at du hadde vært med i Big Brother?

– Det var nok én av grunnene til angsten. Så fort folk sa «Big…», fikk jeg et hinsides anfall.

I dag har Hegseth bestemt seg for aldri å flytte lenger nord enn Sør-Trøndelag.

– Én gang i måneden var det «gaykveld». Ute av skapet, nysingel og gira tok jeg på de frekkeste jeansa, og spriket opp med sminke. Jeg så ut som en blanding av Sid Vicious og Sophie-Elise, og tenkte «nå blir’e pulings». Da jeg kom inn på utestedet satt det tre gamle menn rundt 70. Midt i en bit napoleonskake fikk de øyet på meg. De kåte blikkene ropte «jaaa», men inni meg lød ropet: «neeei».

Det ble ikke noe på Hegseth den kvelden. Ikke ble det noe mer av studiene heller. Da skolen tildelte ham praksis i Alta Posten, hadde han allerede fikset praksis i VG.

– Jeg sa «takk, men nei takk» og sluttet på skolen. Nå angrer jeg skikkelig. Jeg skulle gjerne hatt noen papirer.

Til tross for at han bodde med «verdens beste folk» i et kollektiv, er ikke kollektiv noe for Hegseth.

– Lukte sur tiss fra joggebukser? Spise nudler og se på TV? Nei, fy fader! Du blir et dårlig menneske av å bo i kollektiv. Du ser bare andres feil – ikke dine egne, sier han mens foten rister i mangel på raskere blodomløp.

– Hva sitter du igjen med etter studiene?

– Jeg er fortsatt mørkeredd, innrømmer han, før han legger til:

– I studietiden trodde jeg at jeg aldri ville bli lykkelig, men så ble jeg det til slutt.