Birgit Skarstein runda Blindern i rullestol

Rett etter en fantastisk fadderuke ble Birgit Skarstein lam. Det satte likevel «ingen grenser» for studietiden til Norges OL-håp.

– Heisen er så innmari treig, sier Birgit Skarstein og dundrer i stedet baklengs i rullestol ned et tyvetalls trappetrinn. Universitas møter toppidrettsutøveren mellom treningsøkter på Olympiatoppens treningssenter på Sognsvann. I 2013 tok Skarstein VM-sølv i roing, bronse i 2015 og ble verdensmester i Amsterdam i 2014. Nå jobber paralympics-roeren på spreng for sommer-OL i Tokyo 2020. Blant annet trener hun på å prestere på topp i «Tokyo-temperatur» i 35 varmegrader og høy luftfuktighet.

– Det er faktisk ganske vondt.

20-30 timer går til trening hver uke. I tillegg sitter hun i finanskomiteen for Arbeiderpartiet i bystyret i Oslo og i Bioteknologinemda. Skarstein har alltid hatt mange jern i ilden, også som student på Blindern. Men studietiden begynte ikke helt som den skulle.

Min studietid med Markus Neby: - Vitsene mine slo bedre an på Westerdals

I 2009, samme år som hun først satte sine ben på Blindern, ble Skarstein lam fra hoften etter en skjebnesvanger badeulykke i Malaysia, med påfølgende feiloperasjoner.

– Jeg hadde hatt tidenes fadderuke på Blindern og så, en måned ut i studietiden, ble jeg lam. Jeg ble veldig syk, og til tross for at jeg holdt motet oppe, var det en krevende tid, forteller hun.

Men en grå oktoberdag skjedde det noe spesielt.

– Sykepleieren på avdelingen på Rikshospitalet fortalte at det var besøk til meg. Utenfor rommet sto det en lang rekke med studievenner fra Blindern nedover hele sykehusgangen. De hadde skrevet dikt og kjøpt inn bøker til meg. Det var utrolig rørende å bli minnet på at jeg hadde en plass på Blindern, sier hun. Noen måneder senere var hun klar til å studere.

Da Birgit var tilbake på Blindern ble hun sugd inn i studenttilværelsen på nytt.

– Jeg ble student 24 timer i døgnet, mimrer Skarstein.

Hun elsket fagene på statsvitenskap, særlig emnene til Bernt Hagtveit og Raino Malnes. Sistnevnte har hun stiftet nærmere bekjentskap med i Bioteknologinemda.

– Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få jobbe med Malnes. På samme måte som han foreleser, utfordrer han tenkemåtene våre og engasjerer på en helt spesiell måte. Vi kan være ganske uenige i en del ting, han og jeg, sier hun.

Hun fullførte likevel aldri bachelorprogrammet i løpet av de fem årene hun studerte, instituttet har vært strenge med fraværsgrensen. Likevel rakk hun å jobbe i studentkjelleren U1 og var aktiv studentpolitiker i Studentparlamentet og Velferdstinget.

– Det ble mange sene kvelder på Villa Eika. Selv om studentpolitikken kan virket lukket fra utsiden, er dette noen av de mest engasjerte menneskene jeg har vært borti. De bryr seg oppriktig om det de jobber med, sier hun.

Min studietid med Martin Beyer-Olsen: Savner studiene

I 2012 endte hun opp som leder av Velferdstinget.

– Det var dagen etter første program av «Ingen grenser» med Lars Monsen. Oppmerksomheten som fulgte var langt større enn jeg hadde forventet. Det var litt krevende til tider da jeg heller skulle fremme Velferdstinget og de politiske sakene, sier hun, og beskriver tiden i studentpolitikken som «altoppslukende».

– Du er mye i media. Trives du i rampelyset?

– Jeg setter pris på synligheten så lenge det går mest på saker som jeg bryr meg om og ikke så mye meg som person. Det går fint så lenge jeg får være personlig uten å være privat.

– Apropos privat. Gratulerer med nylig forlovelse!

– Hehe. Jo, takk for det, ler hun.

Min studietid med Lan Marie Nguyen: – Jeg sov på et loft