Rampestreker: Hjelle smurte skofarger på linsen til sensor i anatomieksamen. Når sensor så i mikroskopet hadde han sorte ringer rundt øynene.
Rampestreker: Hjelle smurte skofarger på linsen til sensor i anatomieksamen. Når sensor så i mikroskopet hadde han sorte ringer rundt øynene.

Fantastisk foreleser, men ingen fantastisk student

Ole Petter Hjelle er fastlege, forsker og en «fantastisk foreleser». Som student var han glad i rampestreker og møtte sjelden opp til forelesning.

Mannen som mottok flest nominasjoner i Morgenbladets kåring av fantastiske forelesere innrømmer at han var langt fra en fantastisk student på medisinstudiet.

– En gang gjemte jeg meg i en tom likeske. Da medstudentene trillet kisten ut på gulvet og foreleser åpnet den, spratt jeg opp. Det synes jeg var forferdelig morsomt, forteller han.

– Jeg var til tider ganske umotivert. Studeringen gikk ofte i rykk og napp, så jeg var nok ikke noen mønsterstudent, sier Hjelle, mens han vipper på stolen og fikler med sprittusjen som om hele han kribler etter å gi oss en forelesning i anatomi.

Vi sitter i et lite møterom på Høyskolen Kristiania. Det trange og sterile rommet symboliserer på mange måter Hjelles opplevelse av undervisningen i akademia.

Den labre motivasjonen kom mye av at Hjelle syntes undervisningen var dårlig, og var derfor ikke ofte å se på universitetet. Dette ble tydelig da det kom en jente opp til Hjelle og spurte «hvem er du?» ved avslutningsseremonien i 1997. Og det til tross for at de hadde studert sammen i seks år.

– Når jeg satt i en forelesning og det ikke var noe som engasjerte meg, dro jeg heller og leste selv, forteller han.

Universitetssystemet er et samlebånd og en pølsefabrikk.

Ole Petter Hjelle

Lese gjorde han for øvrig mens han reiste land og strand for å delta i løpekonkurranser.

Den dårlige undervisningen han løp vekk fra viser seg imidlertid å være et tema som ivrer «den fantastiske foreleseren».

– Hovedproblemet er finansieringsmodellen for høyere utdanning. Den stimulerer til at universitetssystemet blir et samlebånd og en pølsefabrikk. Det som belønnes er hvor mange studenter man kan få gjennom systemet, ikke hvor mye studentene lærer.

Stemmen går plutselig noen desibel opp og ordene flommer ut. Man merker at dette er et emne som ligger hans hjerte nært.

– Når universitetet skal ansette folk ansetter de forskere og søkerens pedagogiske egenskaper blir altfor lite vektlagt. Har du blitt ansatt ved et universitet eller en høyskole går veien til opprykk, prestisje og lønn via forskning og ikke undervisning.

Mot slutten av studiene skjedde det likevel noe som skulle forandre Hjelles ambivalente forhold til forelesninger. Foreleser i indremedisin, Dag Heldal, dukket nemlig opp. Heldal gjorde stoffet praktisk og hadde med pasienter i timene. For første gang gledet Hjelle seg til å gå på forelesning, og satt plutselig som et tent lys i auditoriet.

– Jeg skjønte da at du har ganske stor påvirkningskraft som foreleser. Han har helt sikkert inspirert meg. Det skal ikke mer til enn at noen sprer interesse og vekker engasjement, sier Hjelle.