Lan Marie Nguyen Berg:- Jeg gikk inn i bachelorstudiene med den holdningen at: «Ja, klima og miljø er viktig, men jeg orker ikke å sette meg inn i det»  Foto: Siri Øverland Eriksen
Lan Marie Nguyen Berg:- Jeg gikk inn i bachelorstudiene med den holdningen at: «Ja, klima og miljø er viktig, men jeg orker ikke å sette meg inn i det» Foto: Siri Øverland Eriksen

Lan Marie Nguyen Berg: – Jeg sov på et loft

I studietiden startet MDG-politikeren hjelpegruppe i Sør-Afrika og hadde kjøkken uten innlagt vann.

Etter videregående ville byråd Lan Marie Nguyen Berg (MDG) bli journalist. Når hun forteller om sin skrivende karriere gir den gjenklang til noe typisk for en politiker; nemlig å uttale seg om noe man egentlig ikke kan. Som da Lan fikk i oppgave å skrive for et jenteblad om «Hvordan få seg kjæreste?».

– Akkurat det var litt festlig ettersom jeg da hadde vært singel i mange år, sier hun og smiler.

På et luftig kontor i Oslos rådhus møter vi henne. Kontorstolen er kanskje litt for stor, men Lans engasjement er enda større.

– Jeg gikk inn i bachelorstudiene med den holdningen at: «Ja, klima og miljø er viktig, men jeg orker ikke å sette meg inn i det» forteller Lan og ler over sine unge innsikter.

– Vi må snakke om klima, og vi må forstå det, for det har med hele vårt livsgrunnlag å gjøre, sier hun, mens både stemme og tempo stiger.

Det er ikke bare kjærlighet Lan har skrevet om. Hun var med å starte opp en hjelpegruppe for internt fordrevne i Sør-Afrika da hun bodde der. Hun var også en av hjernene av en rosablogg fordekt i grønt hetende «Grønne jenter».

– Vi satte også i gang studenthagen på Blindern, forteller miljøforkjemperen mens hun folder hendene og legger de kontrollert ned på pulten, som i et jobbintervju.

Til tross for mye arbeid utenfor studiene så Lan frem til å oppholde seg på Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV).

– Da jeg kom til Blindern for å ta masteren, satt jeg meg med bachelorstudentene for å få følelsen av å studere på SV, som jeg hadde hørt så mye om. Jeg kom ofte til lesesalen på ettermiddagen, og tok kanskje en øl med en studievenninne på kvelden.

Med kunnskap i hodet og alkohol i blodet måtte byråden dra hjem til sine kummerlige kår.

– Jeg bodde på et rom på 15 kvm. Boden var innredet som kjøkken, men det var ikke innlagt vann – så det måtte jeg hente på badet. Det var litt ekkelt, forteller hun og rynker på nesen.

Senere leide hun en minileilighet med en venninne.

– Jeg sov på et loft oppunder taket, og kunne ligge og se ned på henne. Det var nok litt ambisiøst å bo så tett, men vi var heldigvis gode venner fra før av.

30 minutter er tiden Universitas har fått – for her i huset er det budsjettinnspurt. På hennes initiativ rekker vi likevel å ta bilde foran det ikoniske rådhuset.

– Det regner kanskje, men det er så kjedelig med kontorbilder, sier hun og geleider oss nedover etasjene.

– Helt på tampen, har du noen tips til nye studenter?

– Selv om det er viktig å tenke på hva som er smart, så er det også viktig å huske på hva man synes er spennende – det vil jo legge føringer for hva du kan jobbe med videre, kommer det klokkeklart fra byråden, samtidig som Rådhusklokkene ringer oss ut til et politisk frikvarter.