Bred portefølje: Justisdepartementet har også ansvar for Svalbard. Denne to år gamle binnen ble felt der i nødverge i 1986. En annen utstoppet isbjørn som ifølge Justis- og Svalbardministeren har «spist noen nederlendere» er på utlån til statsministerens kontor.
Bred portefølje: Justisdepartementet har også ansvar for Svalbard. Denne to år gamle binnen ble felt der i nødverge i 1986. En annen utstoppet isbjørn som ifølge Justis- og Svalbardministeren har «spist noen nederlendere» er på utlån til statsministerens kontor.

Ikke gjør som Anders

En dag på Egertorget satt den unge Anders Anundsen og veide fremtiden sin med omhu: i den ene vektskålen lå en karriere i partiet, i den andre frihet og utdanning.

Har vi tid nok til at fotografen får tatt noen bilder av statsråden? spør Universitas i heisen på vei opp til Anders Anundsens kontor.

– Han er jo så fotogen, så dere trenger sikkert ikke ta mange bilder. Uansett skal han ha ganske god tid, forsikrer én rådgiver før hun skyfler oss inn i et møterom.

Og tid har han. Justisministeren slentrer inn med påfallende lave skuldre til å være avbrutt midt i arbeidsdagen. Det er ikke den mediesky, lokalavis-brennende Anundsen som møter oss. Det tok også noe mindre enn 50 dager å få snakke med ham.

Så er vi heller ikke på jakt etter forsvunne asylbarn. Studentavisens spørsmål er tross alt en del hyggeligere å svare på:

– Hvorfor valgte du jussen, Anundsen?

– Jeg har alltid vært opptatt av lov og rett, og det er en anvendelig utdanning… også hadde jeg en slags plan om å bli advokat, svarer statsråden med et nærmest salig smil.

Slik gikk det altså ikke. Egne barn som 22-åring, forpliktelser og ikke minst politikken har forhindret ham fra noen gang å jobbe som jurist. Med mindre du teller det han driver med nå, selvsagt.

Så ble heller ikke masteren levert før i godt voksen alder, og det etter tre-fire utsettelser.

– Da jeg kom inn på Stortinget i 2005 var det bare oppgaven jeg manglet for å bli ferdig. Jeg tenkte det skulle gå greit, men det tok litt lenger tid enn jeg trodde. De der hjemme tålte det så godt de kunne. Men resultatet ble bra.

Justisministeren vil ikke avsløre karakteren, og det er ikke det eneste som er hemmelig med masteroppgaven. Han drøftet forholdet mellom Storting og regjering, og hvor grensene for instruksjonsretten gikk. For de som interesserer seg for sånt ville avhandlingen vekket en viss oppsikt, mener han selv, dersom den ikke var hemmelighetsstemplet. Som stortingsrepresentant brukte han store mengder sensitiv informasjon i arbeidet, men prisen var en oppgave som ikke tålte dagens lys.

Den 14 år lange omveien til masteroppgaven begynte da han ble huket inn som rådgiver på partikontoret tidlig i studiene. Alt lå an til en karriere som yrkespolitiker, men det påbegynte studiet gnagde i ham. I 1997 nærmet det seg et nytt Stortingsvalg, og Anundsen skjønte han måtte ta et valg. Etter en lang tenkepause på Egertorget var han sikker i sin sak:

– Jeg satt der og måtte velge. Enten få karriere i partiet, men også bli fullstendig avhengig av det, eller få meg en utdanning og med det frihet. Jeg valgte det siste. Jeg gikk opp til Carl og sa jeg var ferdig. Etter stortingsvalget skulle jeg tilbake til skolebenken.

På kontoret til daværende leder Carl I. Hagen ble oppsigelsen møtt med vantro.

– Han trodde ikke på meg, og mente at jeg nok ville komme tilbake til politikken. Det fikk han jo rett i.

For selv om han fikk mesteparten av graden unnagjort ble han avbrutt av mer politikk, mer plikter og mer arbeid.

– Du har brukt hvor mange år på å bli ferdig med jussen?

– Uff, det vil jeg ikke tenke på! Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre som meg. Jeg skulle for eksempel ønske jeg kunne vært skikkelig student.

– Men den korte tiden på universitetet før du gikk til Frp: Fikk du smake på en tradisjonell studenttilværelse? Mye fest i Frokostkjelleren?

– De månedene husker jeg ikke så mye av. Hehe. Vent – det kan dere ikke skrive. Skriv at det var veldig hyggelig!