Nerd: – Jeg var litt nerdete. Alle de store navnene på litteraturvitenskap holdt til på Universitetet i Bergen, så jeg ble dratt dit, forteller Ellefsen.
Nerd: – Jeg var litt nerdete. Alle de store navnene på litteraturvitenskap holdt til på Universitetet i Bergen, så jeg ble dratt dit, forteller Ellefsen.

Slitsom og pompøs

Kritiker Bernhard Ellefsen var både hoven og stridslysten som ung litteraturstudent. Han mener fortsatt at silkehanskene bør av til det beste for bøkene.

– Jeg var 19 år da jeg begynte å studere, så det første året gjorde jeg vel slik som alle andre: jeg røyka hasj, spilte FIFA, og følte meg fortreffelig, forteller litteraturkritiker i Morgenbladet Bernhard Ellefsen. Selvtilliten hans det første året som student var det ingenting å si på.

– Jeg følte meg kulturelt og intellektuelt overlegen alle andre, uten at jeg hadde snakket med noen, sier Ellefsen og ler.

Han visste tidlig hva han skulle studere og hvor han skulle studere. Alt handlet om bøker, det var ingen tvil. Da han forlot fødebyen Fredrikstad var det for å dra vestover.

– Jeg var litt nerdete. Alle de store navnene på litteraturvitenskap holdt til på Universitetet i Bergen, så jeg ble dratt dit, forteller Ellefsen.

Han sitter lett henslengt og smiler på café Fjøla på Østbanehallen. En plass hvor alle spisestedene «heter latterlige ting», og som kun ble valgt på grunn av toget hjem til Fredrikstad.

Jeg røyka hasj, spilte FIFA, og følte meg fortreffelig»

Bernhard Ellefsen, litteraturkritiker i Morgenbladet

Etter det første året på universitetet normaliserte selvbilde og tilværelsen seg ganske raskt. Verden trådte til med en korrigerende hånd. Ellefsen ble en ivrig student som leste mye, men det skyldtes ikke prektighetsgrunner.

– Arbeidsdagen min som frilanser i dag ligner veldig mye på den jeg hadde som student. Jeg eier jo ikke et fnugg av selvdisiplin. Overhodet. Så det er bare fordi det er gøy. Når det blir kjedelig kollapser det, tilstår Ellefsen. Han innrømmer likevel at det kan være et element av konkurranseinstinkt der.

– Jeg vet ikke om det er fordi jeg liker å være best eller om det er det at jeg liker å vinne diskusjonen. Jeg tror kanskje det er det siste, medgir litteraturkritikeren. Han flirer når han tenker tilbake på det.

Han deltok ivrig i litteraturmiljøet i Bergen og det han karakteriserer som byens litterære momentum på midten av 2000-tallet.

– Jeg hadde utrolig stor glede av Bergens litteraturscene og miljøet rundt. Det var et stort, levende og flott miljø med masse diskusjoner og fester. Det var en nesten mytologisk kvalitet over det. Det var så høy temperatur, utbroderer Ellefsen ivrig. Han forteller om en kampvilje, en vilje til å fornærme hverandre og gå litt hardt til verks.

– Jeg tror det er den beste måten å få frem hva som er viktig og hva som står på spill i litteraturen, sier Ellefsen som mener silkehanskene må av.

Noe av det Ellefsen husker best er en lang dialog mellom ham selv og en venn. De holdt en opphetet diskusjon gående om Sartre og eksistensialismen i godt og vel to år.

– Vi var veldig opptatt av eksistensialismen. Vi tenkte ikke på annet enn døden og kvalmen, forteller han. Endelig en dag eksploderte det, den lange, lange diskusjonen var presset til det ytterste.

– Da kom det da. Han kalte meg essensialist. Da sprakk det. Det svartnet det for meg. Det ble roping og banning, og jeg føyk rasende ut av lokalet, legger Ellefsen ut og flirer av den yngre utgaven av seg selv. De fortsatt er venner i dag.

Det var store ord den gang, og kritikeren må le litt når han ser tilbake.

– Jeg var nok ikke han stille i et hjørne. Det var nok flere enn én som mente jeg var pompøs og utrolig slitsom, ja.