Akevittpålegg, pumps og pumpetelt

– Etter at stipendet tikket inn, kjøpte jeg alle skoene jeg hadde lyst på, sier professor i økonomi ved UiO, Karen Helene Ulltveit-Moe.

HVEM: Karen Helene Ulltveit-Moe

STUDERTE: Master i siviløkonomi, senere doktorgrad i økonomi

NÅR: 1986-1991, doktorgrad i 1996

AKTUELL MED: Professor i økonomi ved UiO

– Jeg husker jeg bar rundt på tung bagasje, svett og sliten. Jeg begynte nesten å gråte, forteller Karen Helene Ulltveit-Moe (46).

Hun legger hendene for ansiktet og illustrerer tvilen hun kjente første gang hun kom til Tyskland for å studere. Til tross for språkkurs før hun startet ved Universitetet i Mannheim, ble det tøft da Ulltveit-Moe ankom flyplassen i Frankfurt. Der var det kun tysk som gjaldt.

– Heldigvis traff jeg en snill mann som snakket engelsk. Han kjøpte togbillett til Mannheim for meg og fortalte konduktøren hvor jeg skulle.

At Oslo-kvinnen valgte å studere økonomi, kaller hun et ungdomsopprør.

– I min familie er alle jurister, så deres avslørte preferanse var at jeg også skulle studere juss. Jeg ble familiens sorte får, forteller hun seriøst, men med ertende blikk.

Vel fremme i Mannheim kom hun i klammeri med lovens lange arm. Hun hadde rotet det til med oppholdstillatelsen og ble sendt rett tilbake til moderlandet.

– Jeg ble skjelt ut på politistasjonen og følte meg kriminell. Og i lovens forstand var jeg jo også det.

Heldigvis fikk hun komme lovlig tilbake til Tyskland bare dager før studiestart. Noe av det første hun la merke til ved universitetet, var hvor autoritetstro studentene var overfor professorene.

– Jeg husker en venn av meg sa «du» til en professor under eksamen, og da hoppet hele salen i stolen og tenkte: «Gud, nå stryker han!»

Ulltveit-Moe var en pliktoppfyllende student, men hun husker godt de årlige sommerfestene som de ulike studentorganisasjonene arrangerte. Norske ANSA Mannheim hadde den mest populære.

– Vi fikk inn vintønner fra de lokale vingårdene som vi serverte i enten halvliter- eller literglass. Alle nordmennene var utkledd som vikinger. Og så hadde vi det ingen andre hadde: akevitt.

Etter noen år var universitetet mektig lei av at studentene ble stup fulle på nordmennenes fest og «syke» i flere dager etterpå.

– Vi fikk pålegg om å selge langt mindre akevitt, og så måtte vi betale for at Røde Kors skulle ha pumpetelt utenfor universitetets borggård der festen ble holdt!

Et annet år lånte nordmennene bunader fra Folkemuseet i Norge. De fikk streng beskjed om ikke å rense dem, fordi de måtte spesialrenses hjemme i Norge.

– Mange ble ganske dårlige den kvelden, så pakken med bunader vi sendte tilbake til Norge, så ikke ut i måneskinn, forteller Ulltveit-Moe, legger hodet i hendene og ler så hun hikster.

– Senere fikk vi et strengt brev fra Folkemuseet om at de ikke hadde tenkt til å låne oss flere bunader i fremtiden.

Ulltveit-Moe har et tydelig bilde av seg selv som ung student i et av åttitallets mest populære plagg: snekkerbuksa.

– Det var kjempemoderne, men ikke et veldig flatterende plagg, ler økonomiprofessoren.

Nå som hun hadde egne penger, i form av studielån, kunne hun kjøpe de klærne hun ville. Og da var det særlig én stor motelidenskap som vokste frem. Hun peker mot kontordøren sin, hvor det står mange par sko, i flere farger, høye og lave. Hun har langt flere par enn kollegaene sine.

– Etter at stipendet tikket inn, kjøpte jeg alle de skoene jeg hadde lyst på. Så spiste jeg heller salat og ostesmørbrød i månedsvis.