Tente på kjemiboka

Universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe satte fyr på en pensumbok da hun var ferdig med eksamen. Hun elsket medisinstudiet, men ble litt oppslukt av det.

HVEM: Gunn-Elin Aa. Bjørneboe

STUDERTE: Cand. med. og senere doktorgrad i ernæring

NÅR: 1976-1983, doktorgrad i 1987

AKTUELL MED: Universitetsdirektør ved UiO

–⁠ Jeg skulle reise ut i den store verden og bli lege som jobbet i felten. Det var målet mitt fra jeg var ti år, forteller Gunn-Elin Aa. Bjørneboe (58).

Vi sitter på et ryddig kontor i niende etasje i Lucy Smiths hus på Blindern, med utsikt så langt øyet rekker. Det er en av fordelene ved å være på topp – bokstavelig talt. Ved UiO har hun vært både student, forsker, professor og nå universitetsdirektør. Men hun trodde ikke hun skulle sitte her i dag.

–⁠ Jeg kom fra en trygg hverdag med kjøttkaker og stua kål, og plutselig flyttet jeg til en annen del av kloden.

Oslokvinnen Bjørneboe dro ikke lenger enn over fjellet til Vestlandet. Hun jobbet beinhardt for å komme inn på medisin ved Universitetet i Bergen, og etter et år i pleieuniform og kyse da hun tok opp fag, kom hun inn.

Hun hadde ikke noe sted å bo i byen mellom de syv fjell, men den løsningsorienterte unge damen tok saken i egne hender.

–⁠ Jeg gikk gatelangs i Bergen og banket på dører for å finne en hybel. Til slutt fikk jeg endelig en liten, iskald loftsleilighet i Gartnergata 5, sier hun og husker tilbake til et hardt studieliv.

Bjørneboe var nemlig vant til å gjøre det godt på gymnaset. Denne trenden skulle fortsette også på studiene.

–⁠ Jeg var ung, beskjeden og gjorde aldri noe galt. Så fikk jeg en svær engelsk blekke av en pensumbok. Jeg var vant til å skulle være flink, men så ble alt mye vanskeligere.

Bjørneboe stod i kø for å få lesesalsplass før klokka åtte om morgenen, og eksamensnervene var på topp, spesielt før første eksamen. Heldigvis hadde hun den blå lykkeskjorten på. Uten den kunne hun ikke gå opp til eksamen.

–⁠ Jeg har aldri vært så nervøs i hele mitt liv!

Seremonien hun gjennomførte etterpå nærmet seg pyromani.

–⁠ Da satt jeg i loftsleiligheten min og satte fyr på kjemiboka. Jeg var så glad og så lei, ler Bjørneboe, før hun legger til:

–⁠ Men jeg slukka det veldig raskt da.

Etter to år i Bergen bytta hun over til Universitetet i Oslo (UiO). Hun syntes det var godt å komme hjem, blant annet fordi været tok overhånd. Regnet lot hun bli igjen, men lesevanene tok hun med seg. Hun innser at hun godt kunne lest mindre.

–⁠ Jeg var en liten lesenerd. Det ble nok unødvendig mye lesing.

Hun forteller at hun ga avkall på en del festligheter, og at hun var lite engasjert i studentpolitikken.

–⁠ Det skulle jeg gjerne ha gjort noe med hvis jeg var student i dag.

–⁠ Savner du studietida?

–⁠ Jeg ble jo helt oppslukt av studiene, spesielt da jeg kom ut i praksis i Oslo. Tross alt var det bare fryd og gammen med utrolig flinke lærere. Samtidig er jeg veldig fornøyd med her jeg er i dag.

Jobben som universitetsdirektør gjør at hun kan prøve å gjøre hverdagen til studenter enda bedre. Hun tror universitetet er blitt flinkere på nettopp det.

–⁠ Jeg tror det var flere ensomme studenter da jeg studerte, enn hva det er nå. Men det er bare min hypotese.

–⁠ Vil du kalle oss «generasjon lydig»?

Bjørneboe tenker seg om før hun svarer.

–⁠ Nei, jeg ser ikke at denne generasjonen er noe annerledes enn de tidligere. Hva skulle det vært?

Selv gjorde hun sjeldent opprør, hvis man ser bort fra enkelthendelser som kjemibokbrenningen. Kanskje trives hun nettopp derfor litt ekstra godt i rollen som universitetsdirektør. Der kan hun jobbe for å skape en enklere hverdag, både for studenter og ansatte.

–⁠ Jeg er jo mer studentpolitiker nå enn da, smiler Bjørneboe.