En selvhøytidelig Sokrates

Etter å ha gått Skrivekunstakademiet begynte Agnes Ravatn på nordisk ved Universitetet i Bergen. – Jeg var ekstremt selvbevisst og gikk rundt som et åpent sår som tok til meg alt.

HVEM: Agnes Ravatn

STUDERTE: Grunnfag i musikk og engelsk, Skrivekunstakademiet i Hordaland, mellomfag i nordisk.

NÅR: 2002-2007

AKTUELL MED: Forfatter og skribent i Dagbladet og Dag og Tid

– Alle disse nordiskstudentene som jeg gikk med, var bare en flokk med idioter. Jeg var en kunstner, de var en gjeng med duster.

Etter to grunnfag fra Høgskolen i Stord/Haugesund, samt et år på Skrivekunstakademiet i Hordaland, begynte Agnes Ravatn på nordisk ved Universitetet i Bergen. Overgangen fra forfatterskolen til Universitetet ble en nedtur av de store.

– Det at jeg hadde gått Skrivekunstakademiet, var nesten litt dumt. Det var kjempekjekt, men jeg ble overlegen og følte meg som en «åndsaristokrat», en kunstnersjel. På skolen hadde jeg blitt kjent med mange forfattere og kommet meg inn i det litterære miljøet i Bergen. Jeg ble veldig blasert, fordi jeg så på meg selv som en vordende forfatter.

Ravatn hadde gledet seg til å begynne på universitetet, hvor hun så for seg at forelesningene ble holdt i kjempestore auditorier med en gammel og bedrevitende professor. Men i realiteten hadde de gruppeundervisning med føring av fravær. Det var som å være tilbake på ungdomsskolen.

– Jeg ble sur av å være med de andre studentene og sakte, men sikkert innse at de var flinkere enn meg. Særlig i gruppediskusjonene hvor de la ut og tolket og analyserte. Mens jeg, som var slikt et naturtalent, ikke engang hadde lest tekstene. Jeg skjønte jo intuitivt hva som sto der uansett. Så det endte med at jeg sluttet å gå på forelesningene.

Rogalendingen innså etter hvert at det kom til å «ende med en skolemassakre» om hun ble lærer og fanget i livet på lærerrommet sammen med sine idiotiske medstudenter. Hun begynte å skrive en roman basert på sin dystre visjon av hvordan hennes liv ville bli om hun ikke ble forfatter. Det var starten på hennes første bok, Veke 53.

– Det første året endte med greit resultat, men jeg satt for det meste alene hjemme og skrev på denne romanen med nesa i sky, i mitt hat mot de andre studentene. Jeg brydde meg mye om hva de tenkte og følte om meg. «Vet de at jeg er forfatter og har gått på Skrivekunstakademiet?» tenkte jeg.

– Det er veldig rart å tenke på det i dag, hvor mye det gikk inn på meg. Jeg var ekstremt selvbevisst og gikk rundt som et åpent sår som tok til meg alt.

Etter grunnfag gikk hun videre på mellomfag. Når hun kunne velge fagene selv, ble alt mye bedre, men med ferdigstilt bok minket tålmodigheten. Hun bestemte seg for å gjøre ferdig mellomfag i en fei, som betydde at hun måtte ta exphil og exfac.

– Det var litt sånn: «Herregud, jeg leste jo Sofies verden da jeg var 16, så jeg er jo nesten en filosof, en slags Sokrates». Så jeg gikk ikke på noen av de forelesningene heller. Jeg satt hjemme og hørte på P2 og jobbet med boka mi.

Hun skulle egentlig ta en master, og meldte seg opp i et Welhaven-fag. Men samme høst kom boken hennes ut, og Ravatn ville ikke ødelegge forfatterkarrieren ved å vise seg på Universitetet mer.

Likevel har hun flere gode minner fra studietiden. Det Ravatn husker best, var en kristen jente som ble rasende over slutten av Draumkvedet, der alle griner i anger og derfor får komme til himmelen.

– Det var det fineste minnet mitt fra nordisk: det lange, røde håret hennes idet hun løp ut av grupperommet i sinne.