Sløyfet perfeksjonismen

HVEM: Per Fugelli

STUDERTE: Medisin, UiO

NÅR: 1963-1969

AKTUELL SOM: Deltaker i «Parasite Motel» på NRK, professor i sosialmedisin ved UiO.

– Vet dere hva som er så bra med alpefioler nå som det begynner å bli kaldt ute? De har naturlig frostvæske i seg, forteller Per Fugelli og viser oss blomsterkassene på en veranda i trappeavsatsen.

Fugelli tar oss med inn i hulen sin. Bokhyllen er en professor verdig og i et skap henger sløyfesamlingen parat. Ved siden av sofaen dominerer et stykke kuriosa: En utstoppet ørn han fikk av noen på Røst hvor han har sommerhus. Fugelli byr på kaffe og begynner å fortelle.

– Jeg kom til Oslo fra Stavanger som 18 år gammel jomfru og ble plutselig satt på frifot. Plutselig støtte jeg på lyst, vin og blyge jenter som fantes den gang. Kombinert med medisinstudiet, som på 60-tallet mest var som en militærleir å regne, ble det litt av et blandingsliv.

Fugelli snakker rolig, men selvsikkert. Ordene sitter like støtt som den karakteristiske sløyfen i skjortekraven.

– Det var en godartet optimisme, en vitalitet og eventyrlyst på den tiden. Autoritetene falt, og det var en slags vårfornemmelse. Jeg var ingen politiker, men den tidsånden trengte man ikke være AKP-er for å sette pris på.

Fugelli bodde alle seks studieårene på Blindern Studenterhjem, side om side med teologer, filologer og andre studerende, og synes han fikk mye ut av å omgås med folk på tvers av fagfelt.

– Men det var ikke lov med jenter der etter klokken 22, altså.

I de senere årene har Fugelli gjort seg bemerket blant annet som motstander av røykeloven, og overformynderi generelt. Han er en vitenskapens mann, og jobber til daglig som professor i sosialmedisin ved UiO. Han er takknemlig for utdannelsen han fikk der.

– Jeg møtte mange helter – rollemodeller – blant foreleserne på medisin. De lærte oss ikke bare vitenskapen, men også hvordan man skal møte syke folk. Dessuten lærte vi å være detektiver i skaperverket – å dechiffrere Gud, om du vil.

Fugelli mener det er synd at dagens studenter ikke opplever den samme friheten som han selv nøt godt av. Studenten Fugelli så lyst på fremtiden og tenkte ikke noe særlig på hvor han skulle være om fem eller ti år.

60-tallet var en jævla fin tid å studere på. Vi var ikke bekymret for fremtiden, vi var bare på oppdagelsesreise.

– 60-tallet var en jævla fin tid å studere på. Vi var ikke bekymret for fremtiden, vi var bare på oppdagelsesreise. Det var et behagelig enfold. Man kunne slå seg til ro med det som var «godt nok» og ikke strebe etter perfeksjon hele tiden.

Om 68-erne hadde sinnsro, tror Fugelli at vi nå har blitt skjørere sjeler enn han selv var.

– Basaltryggheten som vi opplevde, forventningen om at det går bra til slutt, den tror jeg er borte nå. Folk skreddersyr nærmest livene sine nå for tiden i stedet for å la ting skje av seg selv.

Fugelli ser lurt på oss. Han snakker kanskje i filosofiske ordelag, men det høres for oss mest ut som et råd:

– Livet er en ekspedisjon. Vi må ut og oppleve forskjellige ting og la livet pusle seg sammen av seg selv. «Ikke for mye fremoverrettet tankegang», husker jeg en fisker på Værøy kalte det en gang. Vi trenger mindre plan, mer umiddelbarhet.