God oversikt: Regissør Synne Øverland Knudsen styrer tingenes gang fra sin høye hems.
God oversikt: Regissør Synne Øverland Knudsen styrer tingenes gang fra sin høye hems.
Maska må sitte: Statoil har allerede tatt plass ved bordet, mens Kongen må testes før bruk.
Maska må sitte: Statoil har allerede tatt plass ved bordet, mens Kongen må testes før bruk.

Stykke i fem stuer

Teaterkompaniet SELSKAP har invitert kongeparet på middag, med Statoil som elefanten i stua.

Nytt år, nye muligheter: Selskap spør seg hvor mye man er villig til å ofre for en plass blant stjernene.
Nytt år, nye muligheter: Selskap spør seg hvor mye man er villig til å ofre for en plass blant stjernene.
Teater rett hjem: Som på enhver nyttårsfest hører også vin og sitteplass på gulvet med.
Teater rett hjem: Som på enhver nyttårsfest hører også vin og sitteplass på gulvet med.
Tversover og ukeblad anno 1905: Selaskap blander ytt og gammelt, såvel som komedie og tragedie i Godt nyttår!
Tversover og ukeblad anno 1905: Selaskap blander ytt og gammelt, såvel som komedie og tragedie i Godt nyttår!
Royal mat til royale gjester: Men dette er en middag som kommer med liten bismak.
Royal mat til royale gjester: Men dette er en middag som kommer med liten bismak.

Kongen sitter i en sofa på Holmen, Oslo vest, og forteller om en hamburger han fortærte dagen i forveien.

– Den kjøpte ej på Shell. Stoppested Kværner! roper han ut på klin sunnmøring og fortsetter med misnøye å greie ut om hvor dårlig stekt kjøttet var og hvor innmari lang tid det tok å få seg den burgeren.

Det er tirsdag, og Kongen hadde tydeligvis hatt seg litt av en blåmandag. Forhåpentligvis blir det verken burger eller lang ventetid når han er invitert på middag igjen på lørdag. Nyttårsmiddag på St. Hanshaugen.

Stopp en halv, tenker du sikkert nå. Kongen, sunnmøring? Nyttårsmiddag, september? Jo da – du har lest rett. Men så heter Kongen egentlig Hadle og nyttårsmiddagen er kun en del av teaterprosjektet «Godt nyttår!»

Det er teaterkompaniet SELSKAP som inviterer. Dronningen skal også komme, hun heter Åste. Vin skal drikkes, kalkun fortæres. Det skal bli fest – av den litt uvanlige sorten og med politiske undertoner.

Selskap består av Synne Øverland Knudsen, Amalie Kasin Lerstang og Sverre Olav Trovik. De studerer henholdsvis litteraturvitenskap og jus på Blindern, men de har holdt på med drama store deler av livet og anser det som en svært viktig del av tilværelsen.

– Det er fine utfordringer i teaterformen, sier Knudsen.

– Det er så interessant med tanke på om og hvordan man kan formidle noe relevant om folks liv.

Dette er noe de eksperimenterer med i «Godt nyttår!». Siden februar/mars har de tre studentene fundert, spekulert og diskutert, og på sensommeren begynte arbeidet og utviklingen for alvor. Nå står de klare med en serie på fem forestillinger, som skal finne sted i fem forskjellige hjem, med fem forskjellige sett gjester.

Lørdag 22. september, som er første forestilling i rekken, har banden funnet et hjem i Herman Foss’ gate 18 på St. Hanshaugen. Leiligheten, som de har fått låne av en venn av en venn av en venn, er interiørmessig datert til byggeåret 1905. Her finner man både grammofon, stukkatur med farge (det var først på 20-tallet at det ble mote at stukkaturen skulle være hvit, kan Trovik informere), og på veggen henger det bilder av Kong Haakon og Dronning Maud. I grunn ganske passende når det er Kong Harald og Dronning Sonja som skal gjeste den første forestillingen.

Middag med publikum: Hadle Lavold Reisæter (t.h.) sidestiller det å spise
på scenen som å ha sex på scenen. Like ubehagelig begge deler.
Middag med publikum: Hadle Lavold Reisæter (t.h.) sidestiller det å spise på scenen som å ha sex på scenen. Like ubehagelig begge deler.

Det er som nevnt ikke egentlig Harald og Sonja som kommer. Det er Hadle Lavold Reisæter og Åste Marie Bjerke som har vært «good sports» og sagt ja til å stille opp som kongeparet. De får under de første forberedelsene denne tirsdagen på Holmen beskjed om at de kommer til å få pappmasker til sin entré, men etter hvert kan de i grunn ta dem av. De kan jo bli litt vanskelige å spise med – forestillingen er tross alt i form av en nyttårsmiddag.

– Også er Sverre livredd for å spille mot de maskene, føyer Knudsen lattermildt til.

For øvrig består instruksjonene Reisæter og Bjerke får i at de skal være seg selv.

– Tanken er at dere skal være representasjoner for det Kongen og Dronningen er. Men dere skal også bare komme på middag og gjøre og si som dere ville ha gjort som dere selv, sier Lerstang.

Selve forestillingen skal ligge tett opp mot en vanlig middag med vanlige og viktige samtaler

– Likevel vil kanskje publikum lese inn andre ting når gjestene er mennesker de vet eller tror de vet noe om fra før. Alle skal være der i kraft av å være en personlighet, en representasjon for noe, forklarer Knudsen.

Maskene og rollene er likevel ikke en nødvendighet. Når mennesker som Maja Ratkje og Eivind Trædal dukker opp i senere forestillinger, så skal de være der helt og holdent som seg selv.

Gjestene skal altså ikke vite så mye om hva som kommer til å skje eller sies på forhånd. De skal bare spille med. På den måten blir forestillingen halvveis improvisasjon.

Lerstang og Trovik kommer til å stå som vertskap på «scenen», mens Synne fungerer som regissør og forestillingens kritiske øye fra utsiden. De forklarer at de har en handlingskronologi som de vil gjennom i forestillingen, men at den er såpass flytende at det nok kommer til å bli forskjellig fra gang til gang – avhengig av hvordan gjestene responderer på det som skjer.

– Vi aner jo ikke selv helt hvordan det kommer til å bli, sier Knudsen.

Den grunnleggende tanken er uansett at de ønsker å skape debatt, og utgangspunktet deres er diskusjonen om kultursponsing.

Hva skjer med kunsten når den mottar penger fra næringslivet? Kan den være objektiv og fri når den støttes av for eksempel Statoil? Hvordan skal publikum forholde seg til det?

De drar paralleller fra det de driver med til idretten.

Om jeg som skuespiller har en jakke som det står Statoil på - hva gjør det med forestillingen?

Sverre Olav Trovik

– I idretten får man et merke i panna som det står VG på, ikke sant. Hvis jeg som skuespiller har en jakke som det står Statoil på – hva gjør det med forestillingen? spør Trovik. Lerstang utdyper:

– Klarer man da å se en forestilling for det den prøver å være uten at man tenker over det og distraheres?

Derfor sitter de med kostymeansvarlig Mari Lassen Kamsvaag og syr under de siste forberedelsene lørdag ettermiddag. Lerstang fester lilla Statoil-rosetter på sorte silkehansker og Trovik syr på en stor Statoil-logo som skal festes på forsiden av gallakjolen Lerstang skal ha på seg. Selv skal han ha på seg en svær og stiv Statoil-jakke.

– Nå smeller det fra nåla mi! utbryter han begeistret.

Statoil kommer altså til å være til stedet i rommet under forestillingen, men mer i form av en elefant.

– Det skal aldri være en del av samtalen, sier Trovik.

Grunnen til at de har valgt nettopp Statoil, er fordi selskapet er en av de største kultursponsorene i Norge. Man kommer rett til kjernen av debatten.

– Hvis du mottar offentlig støtte fra den norske stat, så blir du ikke en reklameplakat for staten, men om du får penger fra Statoil, så er det jo nettopp det du blir, sier Knudsen.

– Vil kunsten da være fri, som den tradisjonelt sett har kunnet og skullet være? Kan man kritisere hånden som gir? spør Lerstang.

Forestillingen skal imidlertid handle om alt annet.

– Man kan se på den som en kjærlighetshistorie, for eksempel, foreslår Trovik.

– Men kommer den kjærlighetshistorien fram, når den er nedklistret med Statoil-logoer? spør Lerstang.

Lørdag kveld kl. 23.00 setter det hele i gang. Det vekkes mange tanker i løpet av den snaue timen forestillingen varer. Statoil er ikke eneste elefant i rommet. Plassert i en liten stue i en liten leilighet, sitter tredve-førti publikummere most sammen med hvert sitt vinglass i hånda, så å si oppå aktørene. Vi dras rett inn i en ubehagelig samlivskrangel mellom Trovik og Lerstang.

Når Kongen og Dronningen ankommer limes smilene på, men til tross for morsomme samtaler om alt fra barndommens nyttårsfeiring til drømmer og lykke, blir det vanskeligere og vanskeligere for vertskapet å holde maska og spydighetene tilbake. Det blir etter hvert kleint og vondt å overvære, for publikum så vel som kongeparet. Kanskje den burgeren på Kværner plutselig ikke virker så gæren allikevel?

Etter forestillingen stimler alle ut i bakgården. Bare publikum vet hva de har vært med på og hva de fikk ut av forestillingen. Vi får utdelt stjerneskudd og roper «Godt nyttår!» ut i septembernatta. I høst står fire nye selskap for døren.