Unyansert fiendebilde og uklart mål

I Universitas 05.09.01 kommenterer Anne Berit Grøtterud mitt innlegg om studentpolitikernes forhold til studentrollen. Grøtterud mener at jeg konstruerer en avstand mellom studentpolitikerne og studentene. For sin egen del mener hun at denne avstanden ikke er der. Hun er jo selv student, og «vet godt hva det vil si å være student, og å studere». Min hensikt var imidlertid ikke å legge vekt på en eventuell avstand mellom studentpolitikere og studenter. Grøtterud har selv invitert til en debatt om studentrollen, og det var denne invitasjonen mitt innlegg tok utgangspunkt i.

Grøtterud skriver at hun allerede vet hva det vil si å være student. Og det er nettopp dette det forrige innlegget mitt handlet om. Når jeg spør hvordan studentpolitikernes student er, spør jeg etter de forestillingene studentpolitikerne allerede har om studentene. Disse forestillingene, som jeg frykter er lite gjennomtenkte, kombineres med diverse «prinsipper» (f.eks. «Lik rett til utdanning»), og avler en viss tilnærming til utdanningspolitikken. At jeg ofte er uenig i denne tilnærmingen, har Grøtterud helt rett i. Men det som irriterer meg enda mer er det diffuse grunnlaget for synspunktene.

En ting er at man henviser til uklare prinsipper. Verre blir det hvis de kommer sammen med gale eller uklare forestillinger om studentene og universitetet: Lik rett til utdanning vil si lik rett til å studere – men hva vil det si? Studentpolitikerne kjemper hardt for «åpent universitet», «studiekvalitet» og «lik rett til utdanning», mot det «gammeldagse» og «ekskluderende» «eliteuniversitetet». Jeg er bekymret for at man hverken får tenkt over hva man er for eller hva man er mot: Det virker som om man forsvarer noe, som man ikke vet sikkert hva er, mot noe som man heller ikke vet sikkert hva er. Er dette er et symptom på en ureflektert holdning? I så fall vil det gå ut over studentpolitikernes evne til å tenke og lytte godt.