Professorenes tidsbruk og Trond Larsens populisme

Universitas har 25. april (nr. 13) et intervju med bestyrer Knut Heidar og meg om anklagen som noen studentledere har kastet ut om at vitenskapelig ansatte jukser. Vi anklages for å unndra oss undervisningsplikten ved å få mer uttelling på undervisningsregnskapet enn vi skal ha.

Den korte gjengivelse av det jeg sa, blir i Universitas brukt av påtroppende leder i Norsk Studentunion, Trond Yngve Larsen (kronikk i nr. 14, 2. mai) til å henge meg ut som beviset på at han har rett i sine anklager.

Han har selvsagt intet slikt bevis. Realitetene er nemlig følgende:

1. Universitas spurte om jeg trodde forelesere brukte de forutsatte timer på å forberede seg til en forelesning. Jeg bekreftet det. Så illustrerte jeg med min egen erfaring fra grunnfag statsvitenskap (fire semestre for noen få år siden): om jeg brukte litt mindre tid enn det forutsatte på selve stoffet, skyldes det at en av pensumbøkene er skrevet av meg selv og at den kom ut rett før de fire semestrene jeg holdt mine forelesningsrekker. Men tid ble også brukt til å justere transparenter, finne nye illustrasjoner, osv. Derfor står det også «I tillegg brukte Hveem ... omlag tre timer...» på dette.

2. Sitatene fra meg ble av Universitas satt inn i en sammenheng der det

kan se ut som om jeg overhodet ikke forberedte selve stoffet, men kun brukte de antydede tre timer. Journalisten har neppe ønsket det slik. Og leseren behøver neppe være velvillig innstilt for å forstå meningen rett: selvsagt oppdaterer jeg, ser hva resten av pensum sier, tar inn ny litteratur, osv.

3. Men Larsen har funnet et tall, han, og lager sin kronikk på det: Hveem brukte tre av de forutsatte tolv timer på forberedelsene!

Jeg begynner med å slå fast at normen er ti – ikke tolv timer. For det andre:

Om det er slik at Larsen ikke ønsker å kontakte meg for å få korrekt informasjon,

kunne han kanskje fulgt en annen god akademisk skikk: tenkt seg om. Men han

velger å overse at det i intervjuet med meg faktisk står «I tillegg ...». Kunne han

ikke tenkt på hva det var det kom i tillegg til? Endelig, og som kollega Elisabeth Bakke alt har påvist, skal vi vel også faktisk ha for de to timene vi foreleser?

4. Jeg har selvsagt ikke sagt at man bør ha uttelling på undervisningsregnskapet for å skrive lærebok. Forøvrig: når man får 13 % av utsalgsprisen på en bok og bruker av sin fritid på arbeidet, tjener man ikke «bra med penger». Det er helt sikkert mye mer å tjene på å kjøre drosje. Endelig: når realiteten også er at jeg holdt de aktuelle grunnfagsforelesningene fra klokken 16 til 18 og man som kjent ikke mottar overtidsbetaling, hadde det vært fint å slippe ubegrunnede anklager om at man ikke gjør jobben sin.

La oss sette fokus på kvaliteten på studiene og på undervisningen. Har studentrepresentantene undersøkt hvordan de studentene de jo skal representere, faktisk vurderer den enkelte institusjons og lærers undervisning? Evalueringer foretas jevnlig. Larsen, som leder studentutvalget ved SV, har hatt god mulighet til å sjekke hvordan grunnfagsstudentene på statsvitenskap evaluerte undervisningen de fire semestrene jeg hadde den. For jeg må vel kunne gå ut fra at også studentrepresentantene legger litt vekt på output, ikke all vekten på input, når de uttaler seg så bombastisk om undervisningsinnsatsen til bestemte personer?

Det er mulig Larsen kan gjøre karriere på sin form utenfor Universitetet og at dét er hensikten. Jeg synes en slik form skader mer enn den tjener studentenes sak. Jeg kan si det også fordi jeg selv en gang var studentleder. Men – studentene må jo selv få velge hvem de ser seg tjent med å være representert av.

Det finnes rom for forbedring av studiekvaliteten. Vi må som vitenskapelig ansatte hele tiden være åpen for å diskutere kvalitet. Men vi må kunne forvente en konstruktiv kritikk og en åpenhet for dialog fra studentenes side.

Dessuten: Det er åpenbart at studenter og lærere nå i mye større grad og mer åpent må stå sammen utad. Om få uker skal Stortinget legge fram forslag som vil vise hvorvidt høyere utdanning omsider skal prioriteres og angi hvordan den skal organiseres i tiår framover. Sammen med kolleger har jeg i den forbindelse aktivt arbeidet for å få Stortinget til å velge løsninger som er i såvel studentenes som de vitenskapelig ansattes interesse.

I en slik situasjon er det rett og slett ødeleggende for våre fellesinteresser å bruke tiden på denne typen kriminalisering av vitenskapelig ansatte. Som et innlegg i nr. 14 fra mellomfagsstudent Hanna Kraugerud også påpeker, er den med på støtte opp under den anti-intellektuelle hetsen som rettes mot oss utenfra universitetet. Også derfor fortjener den bare betegnelsen populisme.