Studentdemokratiet – et elitistisk skinndemokrati?

«Valg uten velgere» skriver Universitas i en artikkel onsdag 11.oktober, som føyer seg pent inn i den forutsigbare rekken av overflate-kritiske eller velmente kommentarer som alltid kommer rundt studentvalgene.

Min påstand er at valgdeltakelsen på cirka ti prosent er helt normalt, gitt den konteksten studentdemokratiet opererer innenfor. Sammenligner vi valget til studentparlamentet med et Stortingsvalg, kommer vi selvsagt dårlig ut. Selv om vi har en valgform og organisasjonsstruktur som minner om Stortingets, er det en feilslutning å mene at valgoppslutningen med rimelighet skal ligge på samme nivå. Dersom Studentparlamentet f.eks. kjøpte en dobbelside i Universitas hver uke med info om oss og valget hvert år i oktober, og delte ut løpesedler hver uke på alle lesesalene, ville vi likevel bare komme opp i en brøkdel av den massive oppmerksomheten rundt et (Stortings-)valgår, med valgkamp i flere radio- og tv-kanaler, i alle større aviser, i tillegg til partienes eget valgkamp-apparat.

Det er langt mer relevant å sammenligne Studentparlamentet med en interesseorganisasjon enn med Stortinget hva angår perspektivet på demokratisk deltakelse. Medlemskapsordningen er selvfølgelig litt annerledes, siden ikke alle studenter nødvendigvis er seg bevisst at noe av semesteravgiften går til å finansiere Studentparlamentets virksomhet. Men dersom du leser Universitas og har et minimum av interesse, vil du oppdage at det er et studentdemokrati som intenderer å representere deg som student. I en vanlig norsk interesseorganisasjon støtter du en sak i intensjon, og velger selv om du vil engasjere deg aktivt gjennom å delta i demokratiske prosesser. Og i en interesseorganisasjon med drøyt tretti tusen medlemmer er det ikke uvanlig at det kun er omkring ti prosent av medlemmene som deltar aktivt. Jeg er selv medlem i flere interesseorganisasjoner, og er fornøyd med at noen andre fronter saken i mitt navn, siden jeg selv ikke har tid til å engasjere meg aktivt i alle de gode sakene jeg støtter. Skulle jeg derimot være misfornøyd med hvordan ting gjøres, kan jeg mobilisere gjennom demokratiske fora, noe alle studenter tilsvarende har full anledning til gjennom sitt studentdemokrati.

Det er viktig å understreke at dette ikke er noen idealsituasjon, og selvsagt har Studentparlamentet mer å gå på i forhold til informasjon og nytenkning innenfor hvordan valgene organiseres. Men jeg mener det er en betydelig mer relevant sammenligning, som plasserer studentdemokratiet ved UiO i en mer fornuftig ramme utfra hva slags deltakelse en kan forvente ved valg. Nesten samtlige demokratier i den vestlige verden sliter med oppslutning og interesse, og studentdemokratiet ved UiO er nær sagt selvfølgelig intet unntak.

Og det er her jeg mener den kritiske diskusjonen må komme inn. Hvorfor deltar ikke ungdom generelt mer i demokratiske fora? Hvordan skal vi fornye demokratiene, om det er mulig, slik at de fremstår som representative organer som engasjerer alle? Jeg tror for det første ikke at ungdom er mindre engasjerte enn før, tvert imot. Men engasjementet er smurt tynnere utover, i den forstand at det er et ufattelig mangfold av tilbud å engasjere seg i, noe som gjør at det blir mindre tid igjen til den enkelte sak. Studenter såvel som andre henvender seg ikke nødvendigvis lenger til demokratiske strukturer for å finne løsninger på sine problemer eller for å få utløp for sitt engasjement. Nyere forskning har vist at dagens ungdom er mer handlingsorientert enn prosessorientert, og således kan demokratiske prosesser fremstå som utdaterte.

Stein Rokkan, en ikke ukjent (nå avdød) politisk sosiolog, skrev for mange år siden at «ikke alle kan delta, ikke alle vil delta: det må ikke være en plikt til å delta, men en rettighet. I et pluralistisk samfunn må det også være tillatt å trekke seg ut, og forsvare seg mot all mobilisering». Dette sitatet illustrerer jo dilemmaet alle moderne demokratier står ovenfor; innenfor grunntanken med demokratiet ligger også kimen til dets forvitring. Vi må godta at mange ikke ønsker å delta, men hvis for mange tenker sånn har vi ikke lenger noe demokrati. I studentdemokratiet er problemstillingen den samme. Vår legitimitet hviler i den muligheten alle studenter har til å øve innflytelse gjennom våre demokratiske prosesser, og i at samfunnet gir rom i lovs form for at det skal finnes et studentdemokrati. En kan ikke stille krav i dag om at Studentparlamentet

må være et massedemokrati for å ha legitimitet. Studentparlamentet skal være en interesseorganisasjon med åpne demokratiske kanaler som sikrer innsyn og mulighet for demokratisk korreksjon fra misfornøyde velgere.