Studenter bør la seg kjøpe
Man kan muligens hevde at regjeringen er ute på stemmefiske når den et halvår før valget foreslår 1000 ekstra stipendkroner i måneden. Like fullt er det vanskelig å komme forbi følgende: Om Ap gjør det dårlig blant studentene ved akkurat dette stortingsvalget, er det et signal til alle partiene om at de har lite å vinne på god studentpolitikk.
Som student/tilbakebetaler og ungdomspolitiker har de årlige statsbudsjettene vært en dobbel skuffelse. For det første har jeg selv sårt trengt de ekstra kronene som en bedret studiefinansiering ville ha gitt. For det andre skulle jeg gjerne ha kunnet bruke studiefinansiering i min argumentasjon for Aps fortreffelighet. Den smule skadefryd over Bondevik-regjeringens løftebrudd har ikke kunnet veie opp for disse nedturene. Med eller uten forhåndsløfter: Studiefinansieringen har vært et sorgens kapittel de årene jeg har vært politisk aktiv.
Så skjer det endelig noe. En sittende utdanningsminister dunker en stortingsmelding i bordet der det svart på hvitt står skrevet: «Departementet foreslår at den ordinære utdanningsstøtten over aldersskillet økes med om lag kr 1000 per måned, det vil si fra om lag kr 7000 per måned (2001-2002) i 10 måneder til kr 8000 per måned fra høsten 2002. Departementet vil i sin helhet øke utdanningsstøtten ved å heve stipendet. Dette vil innebære at stipendandelen økes fra dagens nivå på 30 prosent til et gjennomsnittlig nivå på om lag 39 prosent.» (St.meld. nr.27 «Gjør din plikt – Krev din rett». s. 69). Et løst valgløfte? Nei, regjeringens faktiske politikk!
Denne politikken blir etter mitt syn ikke dårligere av at støttebeløpet omgjøres fra lån til stipend etter hvert som studiene faktisk blir gjennomført. Samtidig som man får bedre økonomisk rom for å konsentrere seg om studiene, får man en ekstra grunn til å gjennomføre dem på normert tid. Selv med økt stipend blir gjelden stor for mange. Et raskere gjennomført studium reduserer denne, og forlenger tiden med inntektsgivende arbeid. Så lenge man fortsatt tar hensyn til de som blir forsinket på grunn av sykdom eller barnefødsel, og det gis rom for de som driver med studentpolitisk aktivitet, bør ikke dette provosere. Og som det presiseres i meldingen: «For å unngå økt eksamenspress er det viktig at reformene i eksamens- og evalueringsordningene skjer samtidig med innføringen av en ny stipendmodell, og at konverteringen (fra lån til stipend, min anm.) skjer trinnvis gjennom studiet.» (s. 70).
Kort oppsummert: Studentenes hovedkrav gjennom en årrekke – 40 prosent stipendandel – blir nå nær innfridd (39 prosent). «Haken» ved det er et litt tøffere, men fortsatt svært menneskelig, krav til gjennomføring på normert tid. Stortingsmelding 27 er langt mer enn en halv seier for studentene.
Studentorganisasjonene vil neppe legge seg ned som følge av dette. Det er fortsatt mye å slåss for. De vil heller ikke stille seg med palmeblader og jubelrop når Stoltenberg og Giske åpner Aps valgkamp. Det er ikke deres oppgave. Jeg kan derimot si det, og tror ikke de klartenkte vil være så uenig med meg innerst inne: Høy studentoppslutning om Ap ved akkurat dette valget vil styrke studentenes videre sak. Hvorfor? Jo, fordi det vil vise at studentene ikke er likegyldige til hva politikerne faktisk gjør for dem. Skulle Ap få lav oppslutning blant studentene i høstens valg, vil det ikke bare være et signal om at partiet ikke har noe å vinne – rent taktisk – på å prioritere studentene. Det vil også være et signal til de andre partiene om nøyaktig det samme: De behøver ikke streve for å blidgjøre denne velgergruppen. Jeg sier ikke at partiene bare tar valgtaktiske hensyn i utformingen av sin politikk, langt derifra. Men de tar slike hensyn også.
Av Eva Kristin Hansen, leder i AUF.