Tidligere medie- og politikkansvarlig i Velferdstinget, Kaja Elisabet de Ru, svarer på kritikken fra BI-representantene.
Tidligere medie- og politikkansvarlig i Velferdstinget, Kaja Elisabet de Ru, svarer på kritikken fra BI-representantene.

Feilslått politikk og tom retorikk

Gjennomslag kommer ikke med mindre noen jobber for dem.

Representantene Carina Elise Godou og Pia Ottilia Danielsen fra BI spør i Universitas 7. desember om Velferdstinget sløser med studentenes penger. De retter et kritisk blikk mot Velferdstingets handlingsplan og handlekraft. Å rette kritiske spørsmål mot hvorvidt pengene Velferdstinget forvalter og hvordan de brukes er noe som burde gjøres med jevne mellomrom, men dette må gjøres på riktige premisser.

Det er helt riktig at hovedoppgaven til arbeidsutvalget er å utføre den politikken som vedtas av Velferdstinget. Hvilke oppgaver som skal gjøres bestemmes hvert år av nettopp Velferdstinget – det er med andre ord Velferdstingets oppgave å lage en handlingsplan med de punktene/oppgavene de selv ønsker at skal gjennomføres av arbeidsutvalget.

Det er også helt riktig at handlingsplanen for året 2017 har bestått av 16 punkter, men jeg vil si meg uenig i at det er 16 konkrete punkter. Hvert år gjøres det en vurdering av både arbeidsutvalget og Velferdstinget: skal handlingsplanen være en sjekkliste, eller en overordnet langsiktig plan? For 2017 ble det sistnevnte prioritert. Om Velferdstinget heller ønsker seg en lengre liste med konkrete punkter som kan hukes av når de er gjennomført står Velferdstinget fritt til å foreslå og vedta det.

Jeg var en av de som ønsket en kortere handlingsplan med overordnende punkter, fremfor en sjekkliste på 50. Dette fordi jeg selv mener at studentvelferd handler om mye mer enn å jobbe for endringer som kommer dagens studenter til gode. Jeg mener at Velferdstinget også har som oppgave å legge til rette for studentvelferd i 5, 10 og 15 år fremover. Her er det selvfølgelig uenigheter, og disse uenighetene må komme frem, diskuteres og vedtas i Velferdstinget – ikke brukes som et middel for å kritisere arbeidet fire engasjerte studenter gjør.

Jeg er også uenig i tankegangen om at årets handlingsplan samsvarer dårlig med hva en skal forvente av en politisk handlingsplan. Ja, den skal synliggjøre fremdrift. Og ja, den skal tilrettelegge for politisk gjennomslag. Men den skal også legge føringer for politikk som kommer morgendagens studenter til gode. Å marginalisere studentvelferd til om det kan hukes av på en liste eller ei mener jeg er feilslått politikk og tom retorikk.

For kommer 3000 studentboliger dagens studenter til gode? Nei, disse skal søkes om, så tildeles, så bygges. Vil en begrepsfesting av «studenthelse» som begrep i folkehelsen gi direkte avkastning i dag? Nei, men det er viktig arbeid som kan sikre flere midler til eksempelvis studenters psykiske helse. Dette er med andre ord langsiktige prosjekter.

Ønsker man saker som billigere mat i kantina, mer penger til studentforeningene eller billigere kollektivtransport så er jeg sikker på at arbeidsutvalget jobber for dette med glede. Poenget mitt er at det er Velferdstingets oppgave å vedta politikken, da må de også stå ansvarlig for den.

Er det rettferdig at en del av studentenes penger brukes på å lønne studentpolitikere? Kanskje, kanskje ikke. Det spørs hva man mener er rettferdig bruk av studentenes penger, men at vi gjennom tidene som studentbevegelse har fått gjennomslag for ting som kommer oss til gode i dag er det ingen tvil om. Er det da nyttig at Velferdstingene i Norge (ViN) kan samles for å jobbe felles for saker? Ja, en økning av kostnadsrammen for bygging av studentboliger er et godt eksempel på hvilke saker det lønner seg å samles om. Vil dette føre til gjennomslag for studentene. Forhåpentligvis, men gjennomslag kommer ikke med mindre noen jobber for dem.