Foto: Adrian Nielsen
Foto: Adrian Nielsen

Velferdstinget er ikke et B-lag!

Knut Oseid beskylder Velferdstinget for å være et b-lag og at vi er uerfarne – men foreløpig er det heldigvis enighet om at studentdemokratier og sånt er en bra greie

I helgen kunne vi lese universitasjournalist Knut Arne Oseids harde kritikk av Velferdstingets tildelingsprosess. Konklusjonene som trekkes er mange og brede, men vitner om manglende kunnskap om Velferdstingets representanter, prosesser og forhold til SiO.

Knut Oseid kommenterer: Studentpolitikkens B-lag

Oseid åpner med å kritisere Velferstingets representanter for å være uerfarne. De nåværende representantene har vært representanter i minst hele 2017, og mange har sittet enda lenger. Det er selvsagt også nye hoder blant representantene – nødvendigvis, og heldigvis. Ingen blir født med erfaring fra studentpolitikken, man må begynne en plass.

Slik var Velferdstingets tildelingsmøte: DNS og OSI er vinnerne, SBIO og Universitas taperne

Å være en organisasjon som gir rom for dette er noe vi er utelukkende stolte av. Deretter mener han representantene møter uforberedt og baserer avgjørelser på fordommer og personlige preferanser. Det ligger absolutt en utfordring i at representanter plutselig skal sette seg inn i kompliserte søknader fra søkere de ikke nødvendigvis kjenner godt – men akkurat derfor har også søkerne selv et ansvar for å ha en gjennomsiktig virksomhet også ellers i året. Å bruke manglende erfaring og påståtte dårlige forberedelser som argument for at Velferdstingets representanter er et «b-lag» er med andre ord helt urimelig.

Å skylde på SiO blir også et billig argument. Oseid glemmer at de resterende semesteravgiftspengene også brukes på studentaktivitet som VT selv har prioritert, og å være tilbakeholden med rammen er derfor også i vår egen interesse. Det har også de siste årene vært et gjentakende argument at Velferdstinget like gjerne kunne innstilt på fullt søknadsbeløp for alle. Heldigvis er det fremdeles slik at studentmidler skal brukes på studentaktivitet. Derfor er det også naturlig å være forsiktig og ansvarlig med pengebruken. Hvis ikke kan konsekvensen bli at studentenes penger brukes på ting de absolutt ikke burde brukes til. Det kan Velferdstinget på ingen måte stå innenfor.

Å stille tvil til velferdstingsrepresentantenes kunnskap og erfaring er å slå beina under studentenes rett til å bestemme over eget velferdstilbud og -prioriteringer. Om dette er diskusjonen Oseid vil ta, så tar vi gjerne den – men foreløpig er det heldigvis enighet om at studentdemokratier og sånt er en bra greie.