REKTORPORTRETT: Den nylig avgåtte rektoren ved Universitetet i Oslo er en lyspære av et menneske, mener kunstneren Vebjørn Sand. Han har malt dette portrettet av Ole Petter Ottersen. Foto: Bjørn Wad/UiO
REKTORPORTRETT: Den nylig avgåtte rektoren ved Universitetet i Oslo er en lyspære av et menneske, mener kunstneren Vebjørn Sand. Han har malt dette portrettet av Ole Petter Ottersen. Foto: Bjørn Wad/UiO

Et gufs fra marxist-leninistenes kontrollkultur

Øystein Sjaastad fremstår som et ryggesløst symbol på en flau, gjennomskuelig og forutsigbar politisk korrekthet.

Studentene ved UiO fortjener å få et lite innblikk i kunstpolitikken i Norge og hva som egentlig ligger bak reaksjonene på rektorportrettet. Da vil man bedre forstå den behandlingen generasjoner av klassisk figurative kunstnere har fått og får i det offentlig finansierte kunstlivet.

Da jeg var ferdig på kunstakademiet i 1990 gikk jeg åpent ut og sa at ingen av professorene på akademiet kunne tegne en hånd. Modernismen hadde allerede i flere tiår fullstendig gjennomsyret kunstfeltet da jeg kom på banen på 80 – tallet. Etter min uttalelse den gang gikk formannen i Norske Billedkunstnere (NBK) ut og sa at det eneste jeg nå fortjente, var å bli tiet ihjel.

Bakgrunn: Dette sier kunstkritikere om Vebjørn Sands rektorportrett

Se hele portrettet nederst i saken.

Siden har jeg vært en «ikke-person» i det offentlig finansierte kunstlivet i Norge. Den sosiale kontrollen innad i kunstlivet er nådeløs, og et «riktig» kunstsyn og en systematisk opportunisme er fundamental for folk som Øystein Sjaastad. Han må passe på å være på den «rette siden» for å være «kvalifisert» til posisjoner og jobber i det statsfinansierte kunstlivet, med dets forgreninger og allianser.

Vi som tilhører det frie og uavhengige kunstlivet, og som er utestengt fra de fordelene og dermed de summene staten fører over til stipender, offentlige utsmykninger, jobber osv, får likevel en ytterst sjelden gang et oppdrag når det skal males portretter. Modernismens kunstnere behersker nemlig ikke et slikt før-modernistisk håndverk som må til for å male et godt portrett. Men selv ikke disse oppdragene er det altså passende at vi skal få lenger, mener den politisk korrekte Sjaastad. Eller bare hør på Maria Horvei, som mener det er interresant å spørre hvorfor jeg fikk oppdraget.

Ja, hvor gikk det egentlig galt? Hvor var kunstpolitiet da jeg fikk oppdraget? Hvordan kunne dette passere? Dette føles som et gufs fra marxist-leninistenes kontrollkultur: De som gjennomsyret strukturene for kunstpolitikken i Norge.

Og tilbake til Øystein Sjaastad som avslører faglig inkompetanse og uredelighet på flere punkter. Jeg har brukt form-idealer og en forståelse av teknikkene fra tradisjonen før modernismen, men jeg har likevel ikke malt et «olje-portrett» som det hevdes i anmeldelsen av mitt maleri. Jeg har derimot tatt i bruk helt andre medier og teknikker da jeg laget bildet av Ottersen. Det burde en som påberoper seg fag-kompetanse ha sett. Sjaastad kan vel her sammenlignes med en musikkanmelder som ikke klarer å høre forskjell på en klarinett og en tuba.

Det offentlig finansierte kunst- og kulturlivet består i for mange tilfeller av konforme og politisk korrekte mennesker som lydig følger moter og trender og har de riktige meningene. De forsøker også med alle midler å marginalisere meg og de av mine kolleger som tar utgangspunkt i håndverkstradisjonen før modernismens gjennombrudd. Dette er forutsigbare systemryttere som er programforpliktet til å se på kunsthistorien som den nærmest skulle være en evolusjonistisk utviklingslære, der arven fra den førmoderne tradisjonen er noe som er fullstendig passé. Og vi kunstnere som likevel tar utgangspunkt i det klassiske prosjektet blir dømt som bakstreverske, reaksjonære og «historieløse» mennesker, vesener som ikke har livets rett i det offentlig finansierte kunstlivet.

Etter å ha jobbet over 17 år i et annet kunstklima i New York, har jeg nå lyst å arbeide litt i Norge igjen, og opplever at lite har skjedd kunstpolitisk her hjemme med tanke på polariseringer og nyanser. Kunstdebatten virker også mer tannløs og er kjedeligere nå enn den var for noen år siden. For da raddisene gikk løs på meg på 80- og 90-tallet var det atskillig mer saft og gnist enn hos generasjonen til Sjaastad. De hadde tross alt ideer de kjempet og brant for.

Strukturene finnes altså likevel igjen som en etterlevning fra raddis-tiden, og er nå representert ved folk som den konforme Øystein Sjaastad som virker som en blåkopi av sine forgjengere. Han fremstår som et ryggesløst symbol på en flau, gjennomskuelig og forutsigbar politisk korrekthet.

Det virker som ikke engang blåsyre kan få fjernet disse strukturene fra den kunstpolitiske arven fra 1970 tallet, da kunstnerene fikk forhandlingsrett med staten og fullstendig dominerte kultur- og kunstinstitusjonene under helt bestemte faner og kunstsyn.

Men selv om det har gått langt mer enn en generasjon med denne ukulturen så la oss likevel løfte blikket og livsånden i møte med døgnfluementaliteten til «Sjaastadene», og avslutte med et berømt sitatet av Søren Kirkegaard: «Den som gifter seg med tidsånden i en generasjon blir raskt enkemann i den neste».

Foto: Bjørn Wad/UiO
Foto: Bjørn Wad/UiO